Dramatikk på Leksdalsvatnet

Det var en søndag ved juletider i 1941. Leksdalsvatnet «hadde lagt» og det var kommet et par tommer nysnø. De to kameratene Ivar Rydning på 12 år og Einar Johnsen ett år eldre hadde avtalt å ta en tur for å prøve skeisene. Vi lar Ivar fortelle hva som hendte:

«Vi hadde blitt enige om å renne etter vatnet i stedet for å gå etter vegen. Vi gikk ned til båtnaustet ved Bunes. Ved iskanten bant vi på oss skeisene. Jeg husker at jeg hadde gamle krokskeiser. For å feste dem hadde jeg for mitt vedkommende noen remedier av tøy. Bak på skeisene hadde jeg bare hampsnøre for å holde dem på plass.

Det var mye folk på isen. Inne ved Aksnesberga hadde noen voksne karer skyflet av snøen. Der var det både barn og voksne. På den tida var Leksdalsvatnet mye brukt; til travkjøring, til isfiske og som den dagen til skeiseleik.

Men det var «hustri» med en lei sno, så etter et par timer bestemte vi oss for å begi oss på heimveien. Da vi hadde gått et stykke, datt den ene skeisa av meg. Hampsnøret hadde røket. Jeg ropte til Einar som gikk fremst hva som hadde skjedd, men han bare fortsatte.

Idet jeg skal gå på kne for å binde på meg skeisen, hører jeg et rop, og i et lynglimt ser jeg Einar forsvinne gjennom isen. Jeg ble skrekkslagen og begynte å skrike om hjelp, samtidig som jeg ser Einar kjempe nede i råka. Nå og da var han helt under, for så å få hodet over vannet igjen. Jeg forstod at her var jeg vitne til en kamp for livet. Flere ganger kom han bort til iskanten, men isen var veldig glatt, ikke minst fordi mye vann hadde sprutet opp fra råka. Det var umulig for ham å få tak og komme seg opp. Det var full krise!

Så dukker Birger Skrove opp, en jevnaldrende med Einar. Han har vært på banen borte ved Aksnesberga sammen med mange andre. Når han hører angstskrikene mine kommer han i full fart. Intuitivt har han skjønt hva som har skjedd. Han hadde, etter råd fra sin far, alltid med seg et lite nøste med snøre i lomma når han var på isen. Birger tar opp tauet, vikler det rundt den ene hånda og roper til han i råka at han må surre det rundt håndleddet sitt. Til alt hell er Einar fremdeles så åndsnærværende at han skjønner beskjeden. Og så står da Birger der, helt ute på iskanten og holder Einar flytende. Riktig nok hadde han skeiser på føttene slik at han står noenlunde støtt. Men han vet ikke hvor sterk isen under ham er, og hvordan han skal få gutten opp?

Karene borte ved Aksnesberga hadde hørt ropene om hjelp og nå kom også de styrtende til. De forstod at de måtte få tak i et tre eller lignende for å få gutten opp, for det var alt for risikabelt med mange menn ute på iskanten.

Inne ved bekkeoset fant de ei older som var kommet med bekken og nå lå den fastfrosset i isen. Dette treet greide de å bryte av, nå kom de skeisende med rotenden. Den lempet de ut i råka, og til alt hell fikk Einar tak i den. De kunne dra ham opp.

Oppholdet i det iskalde vannet hadde nok tatt på Einar både fysisk og psykisk. Det fortelles at da han endelig hadde kommet opp på isen og var berga, ville han legge uti råka igjen!»

Dagens helt var utvilsomt Birger Skrove. Blant de voksne som kom reddende til navngir Ivar disse: Einar Tuseth, Per Møller, Toralf Eriksen og Torleif Holmvik.

Senere fraktet de Einar til Bakkan der han fikk på seg noe tørt.

Jorid født Skatland ble senere gift med Einar Tuseth. Hun ble født i 1925 og har således passert 92 år. Hun husker godt da de kom til hjemgården hennes, Bakkan, med Einar. Karene som var med, fikk vrengt av ham de våte og delvis i hop-speikte klærne. Det bodde ingen mannfolk på Bakkan det året, så det var mangel på «karraklær». Derfor ble Einar tullet inn i varme filter før de kjørte ham heim. Verken Jorid eller Ivar er sikre på hvem som stod for hesteskyssen til heimen, men trolig var det Per Møller.

Dagens helt var utvilsomt Birger Skrove. Uten hans inngripen med hamp-tauet hadde det gått galt. Birger fikk ingen medalje. Men Ivar vil gjerne at denne lille fortellingen skal være et lite minne om en heltemodig innsats gjort av en 13-åring.

I arbeidet med å skaffe bilder til denne artikkelen har jeg vært i kontakt med Elisabeth Skrove for å få tak i et bilde av Birger Skrove. Birger var som kjent bror til Elisabets avdøde ektemann Narve Skrove. I samtalens løp kom Elisabeth med en meget interessant opplysning: For den heltedåden Birger hadde utført hadde far til Einar kommet til Birger med en gave. Og hun minnes de sa det var en skikkelig gave også. Men hva gaven var, har en ikke greidd å finne ut. Godt likevel at noen satte pris på Birgers heltedåd.

Ivar forteller en historie som ligger mer enn 70 år tilbake i tid. Men detaljrikdommen og intensiteten i fortellingen viser at episoden har festet seg i minnet for alltid. Samtidig gir det også tid til refleksjon om hvordan tilfeldighetene kan spille inn. Hadde det ikke vært for krig og fattigdom hadde Ivar hatt reimer på skeisene. Da hadde de ikke falt av. Men da hadde også begge gått gjennom isen. Gud vet hvordan det hadde gått da. Da hadde de begge havnet i råka! Men føyer han til: «Dagen hadde to helter: Birger Skrove og Vårherre».