Ras i Leksdal

Tusen takk, til Øystein Walberg!

Denne teksten har jeg personlig fått tilsendt av Walberg som et bidrag til prosjektet mitt. Det er en ære for meg å få noe så stort av en person som flere har sett opp til i flere år.

Skrevet av Øystein Walberg

Leksdalen er det området i Verdalen som ligger på østsiden av Leksdalsvatnet. Navnet Leksdalsvatnet er misvisende. Lundselven, som er den største elven i Leksdalen, het egentlig Leksa. Den renner ut i Leksdalsvatnet. Vatnet het opprinnelig Figgsjøen – Figgissjór. Ut fra vatnet renner elven Figga. Nok et navn i dette området har samme førsteledd i navnet som denne sjøen og denne elven. Det er Fikse, som egentlig het Figgiseið – altså eidet mellom Figgsjøen og resten av Verdalen.

Leksdalen, som var dalen til elven Leksa, tok over navnet på vatnet, mens navnet på elven forsvant.

I dag omfatter områdenavnet Leksdalen hele østsiden av Leksdalsvatnet fra Tuset i nord til Fikse og Åsen i syd. Opprinnelig lå ikke Tuset i Verdal. De eldste opplysninger om Tuset skriver seg fra Aslak Bolts jordebok, og der er Tuset plassert i Baghabu skipreidho i Sparbyggjafylke. Nøyaktig tidspunkt for når ny grense mellom Verdølafylke og Sparbyggjafylke ble trukket, er ikke kjent, men muligens skjedde forandringen i forbindelse med reformasjonen.

Hvis vi ser på et kart, ser vi at grensen mellom Verdal og Steinkjer i dag ikke går i en rett linje over det smaleste stedet av Leksdalsvatnet. Fra toppen av Marsteinsvola går grenselinjen i rett linje til vatnet mellom Vika i Verdal og Neset i Steinkjer. Deretter skulle den ha gått over vatnet til et punkt syd for Tuset. Nå svinger den mot nord i vatnet til den treffer land nord for Tuset. Dermed gjør den rette linjen en sving mot nord for å omfavne Tuset.

Administrativt var Leksdalen en del av Ovanmyra skipreide. Senere tilhørte bygden Augla kirkesogn, og etter reformasjonen lå Leksdalen til Stiklestad sogn. Sekulært var Leksdalen en del av Fåra tinglag.

I oversikten over områder i Verdal under den marine grense er Leksdalen beskrevet. Ved Tuset består dette området av en smal stripe, men stripen blir bredere jo lenger mot syd man kommer. Fra Lundselven og videre mot syd er bredden flere kilometer. De indre delene er preget av en terrasse som er ca. 165 meter høy. Dette innebærer at terrassen ble bygget opp ganske raskt etter at istiden tok slutt.

Terrassen er gjennomskåret av daler og raviner og ikke minst av skredgroper.

Oppe på terrasseflatene er det store myrdannelser, blant andre Nastadmyra og Seterengsmyra. Disse ligger på nesten samme nivå, men med den siste som den høyeste. Ved Åsen ligger den store Åsamyra.

Grunnboringer viser en betydelig mektighet av leire, spesielt i området Lundselvdalen. På nordsiden av dalen ved Dalum er det målt dybder på opptil 23 meter, mens det ved Lundsaunet på sydsiden er målt 26 meter.

De laveste områdene på Bunestangen og ved Ausa og Tømmeråsen er dekket av store mengder utrast masse, og på disse stedene strekker langgrunnene seg langt ut i Leksdalsvatnet. Bunestangen er for øvrig deltaet til Lundselven, som gjennom flere tusen år har fraktet løsmasser etter ras og ravinering ut i vatnet.

Gårder i Leksdalen som eksisterte i høymiddelaldren, var Tuset, Aksnes, Tjeldrum (Tiller), Hofstad, Dallum (Dalum), Watnum (Vatn), Marka, Lund, Karmhus, Bunes, Musem, Sende, Tømmeråsen. Fikse og Åsen. I tillegg kommer en rekke navn som ender på –aun og – eng, Aksnesaunet, Lundsaunet, Musemsaunet, Sendesaunet, Fikseaunet, Tjelderenget, Musemsenget (Setran), Kjærenget og Rødsenget. Mellom Lundsuanet og Musemsenget ligger Lundsmoen. Videre har vi to –stad-navn: Nastad og Markestad. Innenfor dette området ligger også den delen av Lyngåsen som kalles Ausa. I gamle dager het den gården Ljodalyngåsen. Den nevnes her, men er også behandlet sammen med Lyngåsen under Område 8: Rundt Verdalsraset. Lyngåsen.

Relativ alder

Lund var utvilsomt sentrumsgården i nordre del av Leksdalen. Mye tyder på at en annen, men nå forsvunnet gård, var sentrumsgård (opphavsgård) i søndre del av Leksdalen.

I relativ alder er Lund eldst – fra begynnelsen av vår tidsregning. Samme alder kan en den forsvunne gården i Sør-Leksdal ha hatt. Deretter følger i kronologisk rekkefølge –vin-gårdene Tjeldrum og Sende, og –heim-gården Musem. Nye yngre er –stad-gårdene Hofstad, Nastad og Markestad og –set-gården Tuset. Tuset lå egentlig i Bagabu skipreide, men ble flyttet til Verdal i middelalderen. Nastad er barfe bevart i navnet Nastadmyra. Markestad er usikker, men lå trolig i Markaområdet..

Fra førkristen tid var sannsynligvis alle gårdene med registrerte faste fornminner. Dette gjelder Fikse, Åsen, Bunes, Karmhus, Lundsaunet, Musemenget (Setran) og Aknes. Når det gjelder Lundsaunet og Musemenget, er begge disse kontraksjonsnavn som viser til sammentrekning av bosetningen. Begge disse stedene hadde sannsynligvis andre nav før de ble liggende øde. Både Fikse, Åsen og Karmhus fikk store skader som følge av rasene som gikk, at det er godt mulig at de var meget store i tidlig middelalder, og at de dermed stammer fra langt tilbake i jernalderen.

Tønneråsen og Ausa (Lyngåsen østre) kan ha vært fra førkristen tid, men begge ble så overslammet av leire ved rasene at det må stå åpent om de er så gamle. Dalum kan ha vært en gammel gård, men her forsvant store deler av arealet.

Alle –aun-navnene og –emg-navnene understreker hvor mye av Leksdalen som ble ødelagt av ras: Aksnesaunet, Tjelderenget, Kjærenget (i Markaområdet), Rødsenget, Lundsaunet, Musemsaunet, Musemsenget, Sendesaunet og Fikseaunet. På noen av disse stedene er det registrert faste fornminner, noe som forteller om bosetning fra førkristen tid. Her er både gårder og navn på gårder gått tapt.

Ett navn er verd å merke seg, nemlig Vatn. Dette er énstavelses naturnavn, og slike stammer ofte fra de eldste tider med fast bosetning. Navnet er funnet bare én gang i de skriftlige kildene, nemlig i skipsskatten 1559. Vatn lå sannsynligvis i Leksdalen, men stedet er usikkert. Nedenfor er flere mulige steder oppført og behandlet.

RAS VED AKSNES

Beskrivelse av området

Både med hensyn til fysisk størrelse og omfanget av skredet er dette området lite. Aksnes ligger i et terrasselandskap som smalner av mot nord. Fjellet presser seg nærmere Leksdalsvatnet jo lenger mot nord man kommer. Ved nabogården i nord, Tuset, er kulturlandskapet ikke bredere enn et par hundre meter. Ved Aksnes er det tale om ca. 500 meter. Men ved nabogården i syd, Tiller, blir bredden med en gang 1 kilometer, og den stiger etter hvert som man beveger seg sydover.

Aksnesvaldet ligger således som en forholdsvis smal stripe på østsiden av Leksdalsvatnet. Midt på valdet stikker det frem en liten bergrygg mellom vatnet og Aksnes. Rimeligvis har denne vært medvirkende årsak til at terrassen ved Aksnes er blitt bygget opp. Samtidig dannes det en grunn dallignende forsenkning mellom denne ryggen og fjellet mot øst. Det er i denne grunne forsenkningen at det eneste skredet som er registrert her, har gått. Skredgropen er formet som en halvsirkel med vel 100 meters diameter. Åpningen er vendt mot nord.

Nedenfor selve rasgropen, helt nede ved Leksdalsvatnet, ligger Aksnesaunet. Et lite stykke lenger mot nord, men tilsynelatende utenfor rasets virkninger ligger Aksneshaugen og Aksnesenget. Restene av terrassen mellom gropen og terrassekanten mot vest stikker frem som en smal rygg. Oppe på denne ryggen ligger Aksnes.

Det synes derfor helt klart at jorden på Aksnes må ha blitt ødelagt både av selve skredet og av skredmassene, men det ser ut til at Aksnes var den eneste gården som ble berørt. Kanskje var Aknes delt i høymiddelalderen, og både Aksnesaunet og Aksnesenget kan være rester av det som ble berørt av raset.

Utvikling og forandringer av landskylden

AKSNES

Aksnes er ikke funnet nevnt i tiendepenningskatten 1520, og selv om gården er nevnt i Steinvikholm lensregnskaper i 1549 under Nidarholm klosters gods, er den ikke nevnt i leidangslistene.

Så kan man stille seg spørsmålet om den temporære ødetiden for Aksnes også bare skyldes de generelle virkninger av nedgangstiden. Det er naturligvis helt klart at gårdens beliggenhet ga begrensede muligheter for å overleve nedgangen. Men det synes nokså trolig at raset må ha forsterket virkningene.

De eldste opplysninger som kan gi noen pekepinn om størrelsen av gården er fra Trondheim lensregnskapers leidangslister i 1590. Da var ydelsene 9 merker smør og ½ våg mel. Dette tilsvarte 72 melmerker, noe som i sin tur skulle ha tilsvart en landskyld av 1 spann.

Senere økte leidangsydelsene en smule slik at de var 10 ½ merker smør og ½ våg 6 merker mel i 1599. Disse ydelsene holdt seg uendret til 1659. Dette gir 84 melmerker, og det svarer nokså bra til landskylden i 1661 som var 1-0-12 eller 86 marklag.

Sammendrag og kronologi

Det ser ut til at verdien av Aksnes steg med ca. ½ øre fra først i 1590 årene til 1599. Selv om gården ikke var i bruk i 1520 og 1549, var det én fullgårdsmann der i følge skipsskatten 1559. Også i 1549 opplyses navnet på vedkommende som betalte landskyld for Nidarholm klosters part i gården. Parten var på 2 øre. Det kan her bemerkes at også for Tusets vedkommende fortelles det hvem som betalte landskylden for eiendommen. Dette kan tyde på at man allerede ved midten av 1500‑tallet var begynt å ta jorden i bruk, men vedkommende brukere enda ikke var nødt til å svare leidang.

I og med at Aksnes lå øde i 1520, og kanskje noen år etter det også, er det rimelig å tro at raset må ha funnet sted før 1520. Hvor lenge før, er ikke godt å si, men det forhold at man begynte å ta jorden i bruk igjen rundt 1550, kan tyde på at det må ha gått noen år. Kanskje kan vi formode at raset gikk en gang ved århundreskiftet 14/1500. Kanskje kan vi også formode at bosetningen var opprettholdt her helt til raset gikk. Det er ingen grunn til å tro at Aksnes var dårligere stillet som følge av de generelle virkninger av nedgangstiden enn Tuset, og der var det bosetning i 1432 i følge Aslak Bolts jordebok. Etter raset ble forholdene ganske sikkert så forverret og usikre at ingen så det formålstjenlig å bygsle gården. Her kan vi ikke si noe om hvorvidt husene på gården gikk ut i dette skredet. Dagens beliggenhet av Aksnesgårdene oppe på ryggen kan være av senere dato.

Om de 2 øre som oppgis i 1549 omfattet hele gården, vet vi ikke. Vi vet imidlertid at i Trondheim lensregnskaper ble det gamle Nidarhols klosters gods ført for seg nesten hele tiden. Fra 1592 til 1599 økte denne parten fra 1 spann til 1 spann ½ øre. Derfor kan vi kanskje våge den antagelse at skylden på 2 øre i 1549 faktisk var skylden på gården dette året. Etter hvert ble jorden gjenvunnet, slik at verdien steg til de tall som er nevnt ovenfor.

Hvor stort det totale landskyldfallet var, og hvor del skadene etter raset utgjorde, vet vi ingen ting om.

Aksnesaunet og Aksnesenget kan begge være rester av én eller to Aksnesgårder som ble ødelagt, eller de kan være rester av ødelagt jord på den eneste Aksnesgården, hvis det bare var én gård.

I Bagabu skipreide lenger mot nord ble flere gårder liggende øde i nedgangstiden. Bremset, Kalset og Strand som lå like nord for grensen mellom Sparbyggjafylke og Verdølafylke, ble alle liggende øde, men også Hjelmset og Bjørnhus kan nevnes. Det ser derfor ut til at den smale stripen av kulturjord langs den nordre delen av Leksdalsvatnet ble meget hardt rammet av nedgangstiden. At dette berørte bosetningen på begge sider av fylkesgrensen, er forståelig.

RAS VED HOFSTAD – TJELDRUM (TILLER)

Beskrivelse av terrenget

Vest for Tjeldrum (Tiller) og Hofstad nede på flatene ligger et forholdsvis stort område som er dekket av rasmasser. Dette området ligger på nordsiden av Lundselven ved elvedeltaet. Bruket Holmen ligger helt i vestkanten av området.

Imidlertid er det ikke lett helt uten videre å fastslå hvor disse rasmassene har kommet fra. På sydsiden av Lundselven, på Bunestangen, ligger et enda større område som er dekket av rasmasser. Helt umiddelbart kan man tenke seg at disse to områdene fra først av har utgjort ett område, og så har Lundselven skåret seg gjennom det. Men flaten på nordsiden ligger noe høyere, og det synes således lite sannsynlig at disse to områdene skal ha hatt felles opprinnelse. Rasmassene på sydsiden må nemlig ha kommet fra bakkene vest for Lund, og da blir det lite logisk at de skal ha havnet opp på et område som har samme høyde som opprinnelsesstedet.

Rasmassene må ha kommet fra et høyereliggende sted, og da må man rette oppmerksomheten østover mot bakkene ved Hofstad og Tjeldrum.

Fra disse to gårdene skrår terrenget jevnt nedover med få markerte skiller eller trinn. Ingen terrassekanter peker seg naturlig ut. Det behøver ikke å bety at det ikke har gått noe ras her. Terrenget kan ha forandret seg gjennom de mange hundre årene som har gått siden det gikk ras her. Kvikkleirelommen eller lommene kan også ha vært grunne slik at de ikke etterlot seg markerte spor i landskapet.

Både nedenfor Tjeldrum og nedenfor Hofstad er det registrert kanter som er antatt å være elvenedskjæringer. Dette kan også være gamle raskanter, og de aktuelle skredmassene ligger lavere enn disse nedskjæringene.

Imidlertid er det på gården Ner-Hofstad konstatert tykke lag med leire over gammel kulturjord. Ved graving for husfundament ble det i et tykt lag med leire funnet et bjørketre på bortimot 2 ½ meters dyp. Treet var fullstendig bevart i leiren.[i] Ved Ner-Hofstad er det ellers registrert elve- eller bekkeavsetninger av samme type som på Lundselvdeltaet. Leirlaget på gårdstunet på Ner-Hofstad er rasmasser. Det eneste stedet hvorfra disse massene kan ha kommet, er fra bakkene øst og nord-øst for gården. Her ligger Øver-Hofstad og Tjeldrum. Det eneste stedet som kan pekes ut som opphavssted for rasmassene, er der Sør-Tjeldrum ligger. Der er det en grunn forsenkning i terrenget.

Hvis dette raset gikk i historisk tid, er det bare gårdene Tjeldrum og Hofstadsom ble berørt. Dog må vi ta forbehold for at det kan ha eksistert en gård nede på flaten ved Holmvik, og i så fall må den ha blitt dekket av rasmassene. Det er således grunn til å tro at en eventuell gård her nede fikk større skader enn de to andre. For dem ble bare deler av valdene berørt. Derimot må omtrent alt nede på sletten ved vatnet ha blitt begravet.

Noe mot nord ligger Tjelderenget. Ofte kan slike navn på -eng ha tilsvarende opprinnelse som navn på –aun. Her finnes det ikke slike direkte spor som kan bekrefte en slik antagelse. Tjelderenget ligger også for langt unna de eventuelle sporene etter ras nedenfor Tjeldrum.

Imidlertid bør Tjelderenget behandles litt nærmere, selv om det ikke er berørt av ras. (Se nedenfor under Ikke berørt av ras. Tjelderenget.)

Aktuelle gårder er Tjeldrum og Hofstad.

Utviklingen av landskylden

TJELDRUM og HOFSTAD

Tjeldrum er antatt å være et –vin-navn.[ii] Opphavsgård var sannsynligvis Lund.

Hofstad er et -stad-navn. Oluf Rygh mener at navnet ikke har noe med hov å gjøre fordi skrivemåten i tiendepenningskatten 1520 er Hopestad.[iii] Imidlertid er det vel allikevel hov som danner førsteleddet i navnet. På motsatt side av Lundselven ligger gården Lund. Dette navnet betyr ”liten skog, lund”, og det var svært ofte at slike små skoger ble ansett for å være hellige i gammel hedensk tid. Når man i tillegg trekker inn de mange fornminnene som finnes oppe på Lundskammen bare et kort stykke unna, samtidig som fornminnefeltet tidligere fortsatte over på Hofstads side av elven, er det mer sannsynlig at dette navnet har en tilknytning til hedensk virksomhet.

Både Tjeldrum og Hofstad er nevnt i tiendepenningskatten. Begge gårdene tilhørte Nidarholms kloster, og de første opplysningene både om landskyld og leidang finnes i Steinvikholm lensregnskaper fra 1549.

For Tjeldrum var leidangen 1 pund 3 merker smør og 4 pund mel. Dette tilsvarte 204 melmerker.

I samme regnskap fortelles det at det ble svart en landskyld på 3 spann til Nidarholm kloster.

I Trondheim lensregnskaper 1592 var leidangen øket til 1 pund 3 merker smør og 1 1/2 våg mel. Dette gir 216 melmerker.

Det skjedde ingen forandringer frem til 1657 da leidangen var den samme.

I Landkommisjonens jordebok 1661 er skylden 3-0-0 for to gårder, hver på 1-1-12.

For Hofstad var tallene nøyaktig likedan: 1 pund 3 merker smør og 4 pund mel leidang i 1549. Landskylden var 3 spann i 1661.

I 1592 var leidangen 1 pund 3 merker og 1 ½ våg mel, og heller ikke for Hofstad skjedde det noen forandring frem til 1657.

Egentlig skjedde det heller ikke noen merkbar forandring for noen av gårdene fra 1549 til 1592. Leidangen ble bare oppjustert til det korrekte nivå i forhold til landskylden som tilsvarte 216 marklag.

Landkommisjonens jordebok 1661 oppgir skylden til 3-0-00 for én gård.

Det er grunn til å merke seg at både Tjeldrum og Hofstad tilhørte Nidarhom kloster. Det er ikke kjent hvordan dette klosteret fikk hånd om begge gårdene. Vi vet imidlertid at klosteret eide totalt 19 ½ spann i Verdal, derav fire gårder fullt og helt: Hofstad, Tiller, Aksnes og Helset.[iv] De tre første ligger på rekke og ras ved Leksdalsvatnet. Dette klosteret hadde fått store godsmengder av adelsmannen/lendmannen Sigurd Ullstreng som grunnla klosteret i ca. 1100. (Se under Var Rosvoll i Verdalen Øystein Erlendssons gamle ættegård? Viggja.) Det er derfor ikke usannsynlig at denne konsentrasjonen av jordegods i Verdal i dette klosterets eie også hadde vært tidligere adelsgods. (Se også under Adel i Verdal.)

Oppsummering og kronologi

Så kan man spørre seg om oppjusteringen av leidangen skjedde fordi at landskylden var blitt oppjustert tidligere. Det er en rimelig tanke å mene at jordeieren var først ute med å få hevet jordleien. Deretter fulgte så den offentlige skatten som skulle stige og falle med landskylden.

Imidlertid er det ikke grunn til å tro at raset ved Tjeldrum og Hofstad gikk i middelalderen. I ytterste konsekvens kan raset ha gått før gårdene ble anlagt. Hvis det allikevel gikk etter at gårdene var ryddet, kan vi kanskje anta at gårdstunene ble flyttet dit de ligger nå. Da må ødeleggelsene av stedet ha vært fullstendig utbedret.

Dermed må vi nøye oss med å si at raset kan ha gått en gang i førkristen tid. Nærmere er det ikke mulig å komme med hensyn til tidspunktet. Radiologisk datering av treet som ble funnet i jorden på Hofstad, ville muligens ha gitt svar på dette, men treet eksisterer dessverre ikke lenger. Allikevel kan vi med temmelig stor sikkerhet gå ut fra at raset gikk før middelalderen. Hvis det hadde gått senere, ville ingen av disse gårdene ha blitt bygget på de rasødelagte stedene, Tjeldrum nede i rasgropen og Hofstad der rasmassene havnet. På det tidspunktet var begge gårdene udelt, og Sør-Tjeldrum var stedet der Tjeldrum lå. Det samme var tilfelle med Hofstad. Ner-Hofstad ligger på tomten til den eldste Hoftsdagården.

I og med at rasgropen ved Tjeldrum er så dårlig markert i terrenget, synes det klart at det må ha gått lang tid siden raset gikk. Sporene er blitt utslettet av naturen selv, samt mange av års jordbearbeidelse. Derfor kan vi heller ikke se bort fra at raset var større enn det denne rasgropen gir inntrykk av. Det faktum at et forholdsvis stort område ned på flatene ved vatnet er dekket av skredmasser, kan tyde på at det må ha vært omfattende, og hvis det lå en annen gård nede ved vatnet, fikk nok den betraktelig større medfart enn Tjeldrum og Hofstad. Den ble liggende permanent øde. Men som sagt, det finnes ingen kilder som opplyser om noen gård i dette området, så dette får stå som en mulighet.

Hvis navnet Holmen under Hofstad er et gammelt stedsnavn, kan det muligens ha sammenheng med en bortkommet gård. Grunnbetydningen av ordet holm eller holme er en liten øy, men det kan også være en avgrenset, men høyereliggende plass på land, som oftest med våtland omkring. [v] Dette stemmer godt med akkurat dette stedet. Hvis det da lå en gård nede ved vatnet, var både Leksdalsvatnet og Lundselvdeltaet grunnlag for navnet. Arealet er i hvert fall stort nok til at det kan ha ligget en gård her. I så fall denne muligheten er riktig, forsvant gården før 1520, for den er ikke nevnt i tiendepenningskatten fra dette året. Denne skattelisten er regnet som temmelig fullstendig for Verdal.

Dog er det i skipsskatten 1559 nevnt en gård ved navn Wattnum (Vatn). Dette året var det en fullgårdsmann på Vatn. Det har ikke vært mulig å plassere denne gården. Det er tre steder som kan ha vært aktuelle, dette stedet ved Holmen, ute på Bunestanget, eller ved Tømmeråsen lenger mot syd.

Det er ikke mulig å tidfeste raset ved Tjeldrum som la opp rasmasser på Hofstad nedenfor. Det kan ha gått i førkristen tid, og det kan ha gått tidlig i middelalderen før nedgangen satte inn. Det er litt merkelig at både Tjeldrum og Hofstad hadde samme størrelse i 1661.

[i] Opplysninger ved gårdbruker Karl Hermann på Ner-Hofstad

[ii] NG XV s. 127

[iii] NG XV s. 127

[iv] Dybdahl: Jordeiendomsforhold s. 228

[v] Ola Stemshaug: NSL s. 158

RAS VED DALUM

Beskrivelse av området

Området det her er tale om, ligger på nordsiden av Lundselven bare et kort stykke øst for Hofstad og Tjeldrum. Alt ligger innenfor det nåværende Hofstadvaldet.

I tillegg til at det her er tre forholdsvis store skredgroper, er terrenget gjennomskåret av ravinelignende bekkenedskjæringer.

To av skredgropene ligger ovenfor hverandre med åpning mot syd. Den nederste er formet som en uregelmessig halvsirkel med diameter ca. 300 meter. Ovenfor denne ligger den andre med samme bredde, men den er nesten dobbelt så lang. Gjennom denne løper en bekk som har skåret seg ytterligere ned i bunnen av gropen. Lokalitetsnavnet her er Dalum.

Noe lenger mot øst, ved Elvsveet, ligger en noe mindre halvsirkelformet grop med diameter på ca. 200 meter.

Mellom de to første og den siste skredgropen går det en ravineformet bekkenedskjæring. Langs denne ravinen er det også spor etter mindre utglidninger. Avstanden mellom gropene ved Dalum og gropen ved Elvsveet er ca. 400 meter.

Like nord for ravinen finnes en fjerde grop. Størrelsen er som på den ved Elvsveet. Utenfor åpningen ligger heimen Solhaug.

Navnet Dalum er av stor interesse.

Dalum er ikke registrert med eget gårdsnummer. Stedet ligger som nevnt på Hofstadvaldet. Navnet er enten en dativ flertallsform eller en sammensetning med ‑heim. Etter all sannsynlighet er dette samme gård som er registrert i skipsskatten 1559 under navnet Dallum. I denne skattelisten forkommer navnene Dallum og Wattnum.

Et meget interessant forhold er at det også finnes noen registrerte fornminner innenfor dette området.

Forsøk på kronologi

Avstanden fra fornminnene ved Dalum til fornminnene og den gamle bosetningen på Hofstadvaldet er for stor til at de med rimelig grunn kan sies å høre til samme felt. Dette peker således mot at det må ha vært en førkristen bosetning ved Dalum.

I likhet med mange andre gårder i Leksdalen ser det ut til at Dalum ble liggende øde i senmiddelalderen. Imidlertid er det litt usikkert hvor vidt det var bosetningen der så sent som i høymiddelalderen.

Hvis Dalum er identisk med den Dallum som er nevnt i 1559, må gården ha ligget øde både i 1520 og 1549. Den nevnes hverken i tiendepenningskatten eller leidangslistene fra disse årene. I 1559 hadde brukeren status som fullgårdsmann. Det kan derfor tyde på at den først lå øde, men så ble tatt i bruk på nytt i 1550‑årene.

I og med at terrassene akkurat ved Dalum er gjennomskåret av minst to skredgroper, synes det å være en rimelig antagelse at Dalum først ble liggende øde som følge av skred. Når dette skredet gikk, er ikke mulig å fastslå, men vi tar vel ikke for mye feil om vi antyder at det må ha gått før 1500.

Men Dalum forsvant enda en gang, og denne gang for godt. Bare lokalitetsnavnet ble igjen. Det forhold at det er en skredgrop inne i eller ved munningen av en annen, forteller om to forskjellige skred. Det synes rimelig å anta at det øverste skredet gikk først. Hvis det motsatte hadde vært tilfelle, ville kantene av det nederste ha vært dekket av rasmasser og således mindre tydelige i terrenget.

Uansett hvilket skred som gikk først, synes det rimelig å anta at Dalum ble ødelagt første gang før 1500. Deretter ble gården tatt opp igjen. Det må ha skjedd etter 1520 etter som Dalum ikke er nevnt i tiendepenningskatten dette året. Kanskje kan man forsiktig antyde at Dalum ble tatt i bruk igjen ca. 1550. I 1559 var det én bruker der. Mellom 1559 og 1590 ble gården på nytt ødelagt og denne gang permanent. Den finnes nemlig ikke nevnt i Trondheim lensregnskaper fra 1590.

De andre sporene etter ras i samme område kan ikke direkte knyttes til Dalum. Avstanden er for stor. Imidlertid ble dalføret til Lundselven rammet av en rekke ras i denne tiden. Hele Markaområdet ble liggende øde etter nedgangstiden.

RAS I MARKAOMRÅDET

Beskrivelse av området

Markaområdet ligger syd for Lundselven, og danner grovt sett et trekantformet bekken hvor Marka ligger i det nordligste hjørnet. Elven utgjør den nordvestre siden i trekanten. En tenkt linje fra Rødsenget til Musemsenget danner den søndre siden, mens fjellet mot øst danner den tredje og siste siden. Sidene er omtrent 1 kilometer lange.

Dermed har vi nevnt tre av de aktuelle gårdsnavnene i området, nemlig Marka, Rødsenget og Musemsenget. Omtrent midt på linjen mellom Musemsenget og Rødsenget ligger Lundsaunet.

Innenfor disse begrensningene ligger det flere større og mindre skredgroper. Tilsammen danner de et nesten sammenhengende skredområde i flere hundre meters lengde. Skredgropene vender i alle retninger. Bekkenet er omgitt av morenerygger og breelvavsetninger.

Flere av skredgropene ligger slik til at det synes rimelig å tro at skredene må ha hatt innbyrdes innflytelse på hverandre. Andre, derimot, vender unna og har utvilsomt hverken påvirket noen andre skred eller blitt påvirket selv.

Ved Marka østre er det registrert en middels stor U-formet grop som vender nordover. Munningen av U-en har et tverrmål på ca. 200 meter. Rasmassene fra dette raset havnet ned i Lundselvdalen. Med tid og stunder ble dette fraktet vekk av elven.

I terrassekanten som strekker seg sydøstover fra Marka, er det en skredkant som har en utstrekning av mer enn 500 meter. Bare et kort stykke syd for endepunktet av denne skråningen ligger en ny U-formet grop som vender mot syd. Den er minst 400 meter lang, og åpningen er ca. 250 meter bred. Utenfor munningen av denne skredgropen i en avstand av ca. 300 meter ligger en skredkant som starter like sydvest for Lundsaunet og strekker seg nordover helt til Marka vestre. Denne kanten er avbrutt av en smal morenerygg.

Terrenget syd for Lundsaunet er gjennomskåret av mange raviner hvor det fremdeles er aktiv erosjon.

Felles for all bosetning i dette området er at den forsvant i senmiddelalderen. Hele området ble liggende øde.

At har vært gammel bosetning her, er det ingen tvil om. Både ved Lundsaunet og Musemsenget er det registrert faste fornminner i form av gravhauger. Dette er bevis på førkristen bosetning. Etter som bosetningen spredte seg ut gjennom høymiddelalderen, ble ganske sikkert større områder i nærheten tatt i bruk da. Dessuten kan andre gravhauger ha forsvunnet ved noen av skredene.

Imidlertid er det nevnt en gård ved navn Markestad i skipsskatten fra 1559 under husmenn. Denne er nevnt mellom Gjermstad og Fåra. Disse to gårdene ligger i Leirådalsområdet. Ingen andre gårder fra Leksdalen er nevnt under husmenn. Denne skattelisten er fullstendig upålitelige med hensyn til geografisk plassering. Vi kan således ikke se bort fra at Markestad kan ha ligget i Markaområdet, og at Markestad kanskje er bakgrunnen for navnet Marka.

En kort kommentar må også gjøres om Lundsaunet. Dette aunet ligger alt for langt unna Lund til at det kan være en opprinnelig del av denne gården. Her er det således tale om et tidligere bosatt sted, som etter at det ble liggende øde, ble overtatt av Lund.

Aktuelle gårder her er Marka (Markestad), Lundsaunet, Rødsenget, Lundsmoen og Musemsenget som også kalles Setran.

Sammendrag og kronologi

Det finnes ingen opplysninger om landskylden i gammel tid for noen av gårdene her. At det imidlertid har vært bosetning i denne delen av Leksdalen før nedgangstiden satte inn, er imidlertid hevet over enhver tvil, men hvorvidt bosetningen var der så sent som i høymiddelalderen, er mer usikkert. De faste fornminnene forteller helt klart at det var bosetning her i førkristen tid. Spørsmålet blir da om dette området ble liggende øde allerede før høymiddelalderen.

Spredningen av fornminnene viser også at det har vært tale om flere gårder. Det synes temmelig usannsynlig at dette området skal ha gått uaktet hen gjennom hele høymiddelalderen uten at noen fant det formålstjenlig å slå seg ned der.

Det synes ikke logisk at den ødetiden området gjennomgikk, startet så tidlig som i førkristen tid. Hele området ligger nedenfor den marine grense, og selv om noen av gårdene her muligens ville ha vært av marginal karakter, skulle de ha blitt tatt opp igjen i høymiddelalderen da presset mot jorden var størst.

Andre steder i Verdal hvor jorden var av langt dårligere kvalitet, ble bosetningen opprettholdt i høymiddelalderen.

At rasene har vært med på å forsterke nedgangen, kan det ikke være noen tvil om. Spørsmålet blir således å finne ut når rasene fant sted.

Marka er et gammelnorsk navn. Det betyr ”mark” eller ”skog”.[i] Vi har ovenfor pekt på den mulige sammenheng med den bortkomne Markestad. Marka ligger inne i et tett skoglandskap. Da den ble skyldsatt etter at den ble tatt opp på 1600‑tallet, fikk den i 1661 den forholdsvis høye skylden av 1 øre 8 marklag. Riktignok var dette fordelt på to gårder 1 øre og én på 8 marklag.

Marka er funnet nevnt i 1645. Da betalte brukeren husmannskatt.[ii]

Bare det forhold alene skulle tilsi at muligheten er til stede for at Marka må ha eksistert i høymiddelalderen. Så kommer det faktum at stedet er gjennomskåret av skredgroper. Dersom disse skredene, eller noen av dem, fant sted i senmiddelalderen, må det ha forsterket den generelle virkningen av nedgangstiden, og fremskyndet en ødelegging.

At det ikke finnes fornminner i nærheten av Marka, kan kanskje tilskrives det forhold at sannsynligvis er blitt ødelagt av rasene.

Hvis Markestad var forløperen til Marka, har vi her å gjøre med et -stad-navn. Slike navn hører førkristen tid til, og det er således tale om forholdsvis gammel bosetning.

Derimot peker både Lundsaunet og Musemsenget seg ut som sikre steder. De arkeologiske forholdene forteller om førkristen bosetning. Med hensyn til Rødsenget finnes det ingen holdepunkter for å anta førkristen bosetning der, men mulighetene for bosetning i høymiddelalderen kan ikke avvises fullstendig.

Når det gjelder Lundsaunet, er –aun-navn en type navn som ble tatt i bruk i senmiddelalderen. Som allerede påpekt, kan ikke dette være tale om en øde Lundgård. Det må være tale om en øde gård som Lund tok som sin egen jord. Det opprinnelige navnet er gått tapt.

Vi har heller ikke noe fast holdepunkt for når denne gården ble liggende øde, men det er sannsynlig at det må ha skjedd før 1520. Den nevnes ikke i tiendepenningskatten 1520. Alle gårdene i Verdal som er nevnt i tiendeskatten 1520, er stedfestet.

Det samme gjelder Musemsenget, eller Setran, som gården kalles i dagligtalen. Bortsett fra det forhold at det må ha vært bosetning her i førkristen tid, vet vi ingen ting om gården i middelalderen. Imidlertid er det ikke registrert noen skredgrop i umiddelbar nærhet av gården. Det er således ikke sikkert at denne ble liggende øde som følge av skred. Kanskje kan skredene i nabolaget ha vært indirekte årsak til at stedet ble fraflyttet, men trolig kom ødetiden som følge av at dette var en marginal gård. I 1661 ble det betalt 6 skilling i skatt for en fjellslette under Musem. Mye tyder på at det var Musemsenget dette gjaldt. (Se under Ras ved Musem-Sende.)

Lokalitetsnavnet Vollan i nærheten kan være et gammelt navn, i likehet med for eksempel Lundskinvollan og Bredengsvollan nord for Vuku, og Vollan (Årstadvoll) ved Årstad.

Mellom Lundsaunet og Musemsenget (Setran) finner vi Lundsmoen. Normalt betraktes navn på –mo for å være ekspansjonsnavn, men flere steder finner vi slike navn i kontraksjonsområder. Det er ikke registrert fornminner på dette valdet, men det finnes slike både på Lundsaunet og Musemsenget.

I og med at det ikke eksisterte bosetning i dette området i 1520, kan vi med nokså stor sikkerhet si denne delen av Leksdalen ble liggende øde før den tid. At de generelle virkninger av nedgangstiden nok spilte en stor rolle, er vel udiskutabelt. Rasene som har gått i dette området, forsterket virkningen, og det er vel først og fremst disse naturkatastrofene som var virkelig utslagsgivende. Rasene gikk også før 1520. Før er temmelig upresist i denne sammenheng. Før kan være opp til mange hundre år. Det vil si at noen av rasene godt kan ha gått før år 1000. Allikevel kan det kanskje antas at den nedbørrike tiden i senmiddelalderen, det vil si mellom 1250 og 1500, er perioden da det meste skjedde. Her er navnet Lundsaunet et bevis. Slike navn ble ikke brukt før 1350.

Navn som ender på –eng kan ikke uten videre plasseres i samme gruppe som:

-aun-navnene, men når –eng-navn finnes på steder med faste fornminner samt også på lignende steder som der –aun-navnene hyppig forekommer, er det grunn til å være på vakt. Musemsenget var en ødejord som ble brukte under Musem. Ved Musem var det dessuten et aun som het Musemsaunet.

Rødsenget er også et eng som kan være rester av en bortkommet gård.

Kanskje var også Lundsmoen ødejord som ble brukt av Lund.

[i] NG XV s. 127

[ii] Musum: VB IV s. 81

RAS VED LUND ‑ KARMHUS

Beskrivelse av området

Området det her er tale om, ligger på sydsiden av Lundselven. Det er et rektangelformet område hvor Lundselven danner siden mot nord, moreneryggen øst for Lund siden mot øst, så en tenkt linje fra enden av morenryggen ned Leksdalsvatnet siden mot syd, og til slutt Leksdalsvatnet siden mot vest. Høydeforskjellen er ca. 40 meter med høyder av ca. 110 meter ved Lund og 70 meter nede ved vatnet. På denne strekningen, som er ca. 2 kilometer lang, finnes det flere markerte terrassetrinn i landskapet. Det er ikke mulig å se om disse trinnene er restene av gamle skredgroper eller ikke. Det som imidlertid er klart, er at det ligger et stort område med gamle skredmasser ute på Bunestangen. Likeså ligger det er forholdsvis stort område med rasmasser på nordsiden av elven ved Holmvik. Disse massene må ha kommet fra et sted. Her er nivået 3 – 4 meter høyere enn på sydsiden, slik at det mest sannsynlig er tale om to forskjellige tildragelser.

En mulighet er at noe har kommet fra bakkene nedenfor Tjeldrum (Tiller) og Hofstad, men her finnes det ingen tydelige spor etter ras eller terrassekanter. I så fall noe har kommet herfra, må de eventuelle kvikkleirelommene ha vært svært grunne og ha etterlatt seg små og utydelige spor. (Se under Ras ved Hofstad - Tjeldrum.)

Derimot er det mange spor etter ras på sydsiden av Lundselven. Øst for Lund ligger den nevnte moreneryggen. Den strekker seg fra Lundselven i nord til et godt stykke syd for Karmhus. På vestsiden av denne ryggen er det vanskelig å finne spor etter det eller de skredene som har vært årsak til alle rasmassene ved utløpet av Lundselven. Noe kan ha kommet fra rasene på nordsiden av elven, først og fremst ved Dalum, men noe må også ha kommet fra sydsiden av Lundselven. På østsiden av moreneryggen ligger det et landskap som er ganske sterkt gjennomskåret av raviner. Her kan det ha skjedd store forandringer i tidens løp. Skredgroper kan ha blitt utgravd av bekker slik at spor etter tidligere skred er fjernet. På faggeologisk hold anser man det som ikke usannsynlig at skredmassene kan ha kommet fra dette området.[i]

Berørte gårder er Lund, Karmhus og Bunes.

Rasgroper og mulige rasgroper i området

At Lund må ha blitt utsatt for et eller annet, virker sannsynlig, for skylden i 1661 på 2-2-00 er alt for liten for det som antagelig må sies å være semtrumsgården fremfor noen i Leksdalen. Like nord for gården er det en forsenkning i terrenget ned mot Lundselven. Dette er en skredgrop, men den er for liten til at den alene kan forklare at Lund ikke var større i 1661. Gropen måler bare ca. 100 meter tvers over, og den strekker seg heller ikke lenger innover.

Vest for Lund er det flere trinn i terrenget. Disse er registrert som bekke- eller elvenedskjæringer, men muligheten er så absolutt til stede for at de kan være kanter etter ras.

Bunes ble berørt i den grad rasmassene havnet ned på flatene ved gården.

Lundselvdeltaet er for en stor del oppbygget av rasmasser. Deltaet er nemlig for stort til at det kan være oppbygget av Lundselven alene.[ii] Disse rasmassene kan naturligvis skrive seg fra ras så langt tilbake i tiden at det var før det ble fast bosetning, men noe kan også ha kommet fra de rasene som rammet områdene ved Lundselven i middelalderen.

De rasmassene som er registrert like øst for Bunes, har ganske sikkert kommet fra et eller flere ras ved Karmhus. Like sydøst for Karmhus ligger det en forsenkning som etter all sannsynlighet er en skredgrop. Skredgropen er formet som en U med åpning mot vest. Gropen måler ca. 250 meter tvers over, og lengden er litt mer enn 300 meter. Det er videre en viss mulighet for at skredkanten fortsetter nordover fra U-en langs østkanten av den moreneryggen som strekker seg nordover forbi Karmhus og Lund.[iii]

Utvikling og forandringer av landskylden

LUND, KARMHUS og BUNES

På Lund var det bosetning gjennom hele middelalderen. I følge tiendepenningskatten 1520 var det to brukere der dette året, men både leidangslistene i Steinvikholm lensregnskaper 1549 og skipsskatten 1559 forteller om bare én bruker på Lund.

I 1549 var leidangen 1 pund 8 merker smør og 5 pund mel. Omregnet til melmerker tilsvarte dette 248 merker. Dersom det hadde vært samsvar mellom leidang og landskyld, ville landskylden ha vært 3-1-08.

I følge Trondheim lensregnskaper steg leidangsydelsene før 1590 til 1 pund 9 merker smør og 5 ½ pund mel for deretter å falle til 1 pund smør og 4 pund mel i 1599. I følge dette tilsvarte leidangen 264 melmerker i 1590 og 192 ved århundreskiftet. Landskylden skulle da ha vært henholdsvis 3-2-00 og 2-2-00. Denne siste størrelsen holdt seg til 1659, og dette samsvarte nøyaktig med landskylden i 1661 som var 2-2-00. Den høye leidangen mellom 1549 og 1590, og forsåvidt også i 1599, har mest trolig sammenheng med at noe av jorden var bondegods. Det skulle nemlig betales dobbel leidang av selveiergods. Enda så sent som i 1647 var 2 øre i Lund odelsgods. I 1661 fantes det ikke noe odelsgods i gården.

Det er imidlertid merkelig at dette ikke ga seg utslag i leidangen mellom 1619 og 1659. Her ser det ikke ut til å ha vært samsvar mellom landskyld og leidang i det hele tatt. Differansen mellom de maksimale leidangsydelsene som skulle ha tilsvart en landskyld på 3-2-00 i 1590, og 2-2-00 som var den faktiske landskylden i 1661, er for stor til at den kan forklares som odelsgods. Dette året ble det også skattet 6 skilling for et kvernsted.

Mistanken går med en gang i retning av en plutselig verdiforringelse helt mot slutten av det 16. århundre. Det er flere muligheter å velge mellom: Ravinering i jorden øst for Lundskammen, de bratte terrassekantene vest for gården som enten er gamle elvemeler eller raskanter, og den lille rasgropen mot nord helt opp til husene på gården. Kanskje er det denne rasgropen som er forklaringen på det plutselige fallet i ydelser. Fallet i ydelser er ikke spesielt stort, men det er markert. Skredgropen er heller ikke spesielt stor, men den ligger kloss opp til husene på Lund.

Når det gjelder Karmhus, er det litt vanskeligere å få fullstendig oversikt. Gården er omtalt i Aslak Bolts jordebok slik: Af Karmusa, part, bygt fire pund smør. I margen er det tilføyd Vnder Stikkelstadhom. Oversatt blir dette: Av Karmhus, part, bygslet for 1 pund smør (under Stiklestad).

Dette forteller ingen ting om den gamle skylden, med mindre at 1 pund smør var gammel skyld. Men det opplyses også samtidig at parten lå under Stiklestad. Denne siste opplysningen tyder på at da Aslak Bolt skrev sin jordebok, ble ikke Karmhus drevet som selvstendig gård, og da var nok dette ny skyld.

Karmhus nevnes ikke i tiendepenningskatten 1520, men i følge leidangslistene i Steinvikholm lensregnskaper 1549 var det én bruker der. Også i følge skipsskatten 1559 var det én bruker der.

Leidangsydelsene i 1549 var så pass små som 6 merker smør og 1 pund mel. Dette tilsvarte 48 melmerker, og etter dette skulle landskylden ha vært 2 øre.

I følge Trondheim lensregnskaper var leidangsydelsene de samme både i 1590 og 1592, men før 1599 hadde de steget til det dobbelte, nemlig ½ pund smør og 2 pund mel. Dette ville i så fall tilsvare 96 melmerker og en landskyld på 1-1-00.

Disse siste ydelsene holdt seg til 1659, men i 1661 var landskylden 2-2-00 slik at det var langt fra samsvar. Leidangen var bare på det halve av hva den egentlig skulle ha vært. Forklaringen ligger sannsynligvis skjult i den opplysningen som står oppført i margen på Aslak Bolts jordebok hvor det heter at en part lå under Stiklestad. Stiklestad nedre ble på 1500-tallet gjort til fogdens frigård, det vil si at fogden i Stjør- og Verdal hadde den kvitt og fritt for alle skatter.[iv] Rimeligvis skjedde dette ved reformasjonen. Den parten av Karmhus som lå under Stiklestad, var sikkert nok en del av fogdens rettigheter.

Om Bunes står følgende i Aslak Bolts jordebok 1432: Af Bunese, v heldaland er Anders kampe lauk erchebiscop Aslak j abrot sin, bygt fire span. Dette betyr: Av Bunes 5 heldaland som Anders Kampe bøtte til erkebiskop Aslak for sine forbrytelser, bygslet for 1 spann.

Forbrytelsene var nok brudd på kristenretten.

1 heldaland tilsvarte 1 øre, og dette skulle tilsynelatende si at den gamle skylden var 5 øre. Men en nedgang til 3 øre er usedvanlig lite. Det er ikke mer enn 40 % nedgang, og det vanlige for store gårder i bredbygden i Verdal var 50 %.

Her er det derfor grunn til å gjøre seg noen refleksjoner. Det står at Anders Kampe bøtte dette til erkebiskop Aslak. Det vil si at 5 heldaland etter all sannsynlighet var ny skyld. Landskyldfallet var et faktum da Aslak Bolt ble erkebiskop. Fallet på 40 % i skylden som det her er tale om, må således ha kommet etter at det generelle landskyldfallet var et faktum. Det skyldtes ikke nedgangtidens virkninger, men kom som følge av utoverstrømmende leirmasser fra raset ved Karmhus.

Hvem denne Anders Kampe var, er ukjent. Det er ikke en gang sikkert han bodde på Bunes. Hans forbrytelser var uten tvil brudd på kristenretten. For alt hva vi vet, kan både forseelsen (forbrytelsen) ha funnet sted i Nidaros eller et annet sted. Mye tyder på at Anders Kampe tilhørte den økonomiske eliten, eller at han var adelsmann, etter som han var i stand til å bøte så mye som 5 heldaland (5 øre).

Den nye skylden er uforandret både hos Gaute i 1490, Olav Engelbrektsson i 1530 og i Steinvikholm lensregnskaper i 1549.

Det var en bruker på Bunes både i 1520, 1549 og 1559.

I 1549 var leidangen 18 merker smør og 2 ½ pund mel. I melmerker er dette 132 merker. I følge det skulle da landskylden ha vært 1-2-12.

Senere ble leidangen justert til 16 ½ merker smør og 2 ½ pund 6 merker mel. Dette gir det samme antall melmerker, det vil si at verdien av leidangen var den samme, men samsvaret mellom smørydelser og melydelser ble mer korrekt. Dette holdt seg til 1659. I 1661 var landskylden 1-2-04. Vi kan derfor si at samsvaret var nokså godt.

Sammendrag og kronologi

Å fastslå kronologien her er vanskelig. Det tyder på at noe må ha skjedd i nærheten av Lund og Karmhus. Som nevnt ovenfor, er det ikke mulig å fastslå for sikkert om det har gått skred vest for disse to gårdene. Derimot kan området øst for dem, det vil si øst for Lundskammen, ha blitt berørt. I dag er det først og fremst Lund som valder hit. Grensen mellom Lund og Karmhus på dette stedet følger den ravineformede bekkedalen. Uten at det kan fastslås for sikkert, er det mulig at store deler av Karmhusvaldet ble ødelagt av enten ras langs denne bekken, eller et større ras i området.

Skredmassene må ha fulgt det trange elveløpet til Lundselven forbi Lund og Hofstad før de har havnet helt ut i Leksdalsvatnet ved Bunestangen. Der danner de en langgrunne ut i vatnet. Det eksisterer et gammelt sagn om at denne langgrunnen ble til da Olav den hellige skulle bygge bro over vatnet mellom Leksdalen og Haukåa. Som betaling skulle han få et kalveskinn av alle oppsitterne rundt vatnet. Etter at arbeidet var påbegynt, var det en kjerring på Haukåsiden som nektet å betale, og da sluttet kongen byggingen.

Som antydet ovenfor kan mesteparten av rasmassene ha kommet fra ras som gikk lenge før middelalderen.

Derimot er det sannsynlig at noe har kommet i middelalderen. Det faktum at skylden for Bunes som er nevnt i Aslak Bolts jordebok, holdt seg uendret helt til 1549, tyder på at skadene som ble påført, kom forholdsvis tidlig, i hvert fall før Aslak Bolt skrev sin jordebok i 1432.

I innførselen i Aslak Bolts jordebok står det hvem som måtte bøte jorden til erkebiskopen. Det står at det var Aslak Bolt selv som mottok boten. Det er derfor all mulig grunn til å tro at verdien på tilsvarende 5 øre var ny skyld. Følgelig var det ikke landskyldfallet i nedgangstiden som medførte en reduksjon til 3 øre. Sannsynligvis var det skadene gården fikk av raset som ga dette fallet, og da bryter ikke dette med hva som var vanlig landskyldfall ellers i Verdal, for dette kom i tillegg.

Rasmassene må derfor ha kommet dit på et tidligere tidspunkt enn da Aslak Bolts skrev sin jordebok i 1432, men etter at det generelle landskyldfallet etter Svartedauen var et faktum.

Skadene kom trolig som følge av hva som skjedde ved Karmhus. Rasgropen ligger i området sydøst for Karmhus. Rasmassene må ha strømmet nedover mot Bunes, og øst for gården er det registrert et område med rasmasser.

Karmhus led tydeligvis så pass meget av dette at det ikke var noen bruker der i 1432 da Aslak Bolt skrev sin jordebok. Parten lå under Stiklestad, en av de andre gårdene erkebiskopen eide i Verdal. Hvem som hadde resten av gården, er uvisst.

Gården lå også øde i 1520 i følge tiendepenningskatten. Først henimot midten av 1500-tallet ble den tatt opp igjen.

Størrelsen av både leidangen og landskylden tyder på at det må bare ha vært husene på gården og noe av jorden som ble ødelagt av det eventuelle raset. For selv om vi tar med i betraktningen at fogden var fritatt skatt for sin del, var den antatte landskylden i 1549 på 2 øre og 4 øre i 1599 alt for høy til å være skylden for en vanlig ødegård, og den samlede landskylden i 1661 var hele 2-2-00.

I nedgangstiden var det leiers marked, og gårder uten hus var ikke lett å få bygslet bort. Kanskje er det forklaringen på at Karmhus sto uten bruker i 1520.

Vi står igjen med det forhold at skredet ved Karmhus sannsynligvis gikk like før Aslak Bolt skrev sin jordebok i 1432. Selv om det skjedde justeringer opp og ned av leidangen i perioden fra 1550 til 1660, var det ikke tale om de store oppjusteringene. Dette kan tyde på at skadene var utbedret før 1550.

Hvor mye Lund ble berørt, må man bare gjette seg til, men Lund er en av de aller eldste gårdene i Leksdalen, kanskje den eldste. Den er en sentrumsgård. Landskylden på 2 spann 2 øre i 1661 er langt under hva man skulle forvente av en sådan gård.

Om det gikk skred vest for Lund, vet vi ikke, men som sagt, blir det fra faghold sett på som mindre sannsynlig, selv om ikke muligheten avvises helt. Derimot virker den lille rasgropen straks nord for gården mistenkelig. Den alene kan allikevel ikke forklare at det som må ha vært den viktigste gården i Leksdalen ikke var større enn

2-2-00 i 1661. Sist på 1500-tallet var muligens størrelsen 3-2-00.

Vi kan nok med stor sikkerhet anta at Bunes opprinnelig var en del av Lundvaldet, og om vi legger skylden for Bunes, 1-2-04, til skylden for Lund, får vi i 1661 4-0-004, og med den antatte størrelsen sist på 1500-tallet, blir det hele mer enn 5 spann, og da begynner det å virke mer sannsynlig. I så fall var Lund en ”storgård”.

Store arealer ytterst på Bunestangen samt store flater på nordsiden av Lundselven er dekket av rasmasser. Grunnboringer viser en mektighet varierende fra ½ til 1 meter. Alt dette kan ikke ha kommet fra skredet ved Karmhus. Derfor må trinnene i terrenget vest for Lund sees på med mistenksomme øyne.

Om det lå en gård ute på disse flate områdene, vet vi ikke, men et sted ute på Bunestangen heter Vassenget. Ingen kilder forteller noe om gammel bosetning her, men det kan bemerkes at i skipsskatten 1559 er det nevnt to fullgårdsmenn på Dallum og Wattnum i Leksdalen. Under Ras ved Dalum har vi ment å kunne plassere Dallum til stedet Dalum på nordsiden av Lundselven. Wattnum eller Vatnum er ikke identifisert. Oluf Rygh tolker navnet som genitiv flertall av navnet Vatn.[v] Hvor hen ved Leksdalsvatnet denne gården lå, er vanskelig å si. Det er i hvert fall tre steder ved vatnet at det ligger tykke lag av utrast leire. Det ene stedet er nettopp det vi snakker om her, nemlig ved utløpet av Lundselven; det andre stedet ligger også ved utløpet av Lundselven, men på nordsiden nedenfor Tjeldrum; og det tredje stedet er litt lenger mot syd, ved Tømmeråsen.

I alle fall er Vatnum bare nevnt i kildene i 1559, og om det lå en gård ute på Bunestangen, kan den ha blitt oversvømmet av leire fra ras ved Lund, som trolig gikk helt mot slutten av det 16. århundre.

[i] Opplysninger ved geolog Harald Sveian

[ii] Opplysninger ved geolog Harald Sveian

[iii] Opplysninger ved geolog Harald Sveian

[iv] Musum VB III s. 329

[v] NG XV s. 151

RAS VED NASTADMYRA

Beskrivelse av området

Nastadmyra er et myrområde som ligger mellom Karmhus og Musem. I nordøstlig kant av denne myra ligger en stor skredgrop som danner et grovt sett rektangulært formet bekken på ca. 300 x 800 meter. Den vestlige begrensningen av rektangelet dannes av Nastadmyra. Nord for skredgropen ligger Lunneråsberget, og mot syd ligger Høgåsen. Skredgropen vender mot nordøst. Nord-øst for Høgåsen er ytterligere et par mindre groper.

Mellom Nastadområdet og Markaområdet mot nord er det flere ravinelignende bekkenedskjæringer i terrenget.

Hvordan Nastadmyra har fått sitt navn, vet vi ikke, men det er nokså sannsynlig at den har sammenheng med en bortkommet gård i dette området. Oppe på Høgåsen er det registrert én gravhaug. I og med at det ligger faste fornminner så langt fra annen bosetning, gjør det rimelig å knytte disse til en gård som nå er borte. Det er nærliggende å mene at Nastadmyra har fått sitt navn etter en gård ved navn Nastad. Når ‑stad‑navn finnes uten tilknytning til annen bosetning ute i marken, er det grunn til å anta at det er tale om en bortkommen gård med navn som ender på –stad.[i]

Konklusjon

Vi gjør vel ikke en alt for dristig antagelse om vi antar at det har ligget en gård ved navn Nastad i dette området. Bare navnet Nastad alene forteller om førkristen bosetning i området. De faste fornminnene peker mot bortkommet bosetning. Etter all sannsynlighet må denne gården ha ligget i det området som har rast ut. Trolig ble både gården og jorden ødelagt. Bare navnet ble bevart i myra som lå som gårdens nabo mot sydvest.

Tidspunkt for raset er meget vanskelig å fastslå. Det vi med nokså stor sikkerhet kan slå fast, er at Nastad var borte i 1520, da listen over tiendepenningskatten ble skrevet. Den er nokså fullstendig for Verdals vedkommende.

Hvor lenge før 1520 Nastad ble ødelagt av dette raset, eller eventuelt disse rasene, er helt uråd å ha noen formening om.

Nastad slutter seg til rekken av gårder som ble ødelagt i denne delen av Leksdalen. De fleste ble trolig ødelagt i senmiddelalderen, det vil si etter 1350. Vi gjør vel ikke noen stor feil om vi antar at også Nastad gikk til grunne i denne delen av senmiddelalderen.

Ulykken kan også ha skjedd tidligere. Mangelen på skriftlige kilder gjør at vi ikke kan utelukke muligheten for at denne ødeleggingen skjedde så tidlig som i førkristen tid.

Det er uvisst om det har vært flere gårder her. Selve Nastadmyra ligger på ca. 165 meter over havet. Etter terrenget å dømme må terrassen som raste ut øst for myra , ha hatt noen lunde samme høyde, kanskje var den noe lavere. Høyden over havet og arealet som har forsvunnet, taler i hvert fall ikke mot en slik mulighet.

Det vil allikevel være å tøye det litt for langt å påstå at det har vært flere gårder her. Vi får nøye oss med å si at det etter all sannsynlighet lå minst én gård her, og den het Nastad.

Like mot nordøst ligger Markaområdet. Det området er behandlet for seg. Terrenget mellom Nastadmyra og Markaområdet er et leirlandskap gjennomskåret av mange og dype raviner. Hvis dannelsen av ravinene skjedde på et så sent tidspunkt som i senmiddelaldren, er det nærmest utrolig at området skal ha ligget ”uoppdaget” i høymiddelalderen. Derimot, hvis ravinene skriver seg fra lengre tilbake i tiden, kan dette terrenget ha virket avskrekkende på jordhungrige mennesker i middelalderen.

[i] Opplysninger ved arkeologene Oddmunn Farbregd og Lars Stenvik

RAS VED MUSEM - SENDE

Beskrivelse av området

Området ligger i Sør‑Leksdalen. Det består av en forholdsvis flat slette øst for Leksdalsvatnet og øst for denne en rekke terrasser av varierende høyde. Navnegårdene Musem og Sende ligger på hver sin side av en dyp innskjæring i terrassekanten. Innskjæringen er nesten 1 kilometer bred helt ytterst. En knapp kilometer innover smalner den av til bare et par hundre meter. Innerst utvider den seg igjen til et nesten én kilometer bredt og dypt bekken.

Langs denne innskjæringen er det flere skredgroper på nordsiden. De åpner dels sydover og dels vestover. Den sydlige begrensingen av denne innskjæringen dannes at en syd-vestliggende fjellrygg, hvilket forklarer hvorfor det ikke finnes skredgroper på nordsiden av innskjæringen.

Gropene lengst vest ved åpningen av innskjæringen åpner både vestover og sydover. En av dem skjærer dessuten tvers over åpningen av den dype rasgropen, og danner på den måten et trinn i terrenget. Ved Musem ligger det dessuten en skredgrop utenfor innskjæringen. Den vender vestover. Den er svært uregelmessig formet, men den måler bortimot 400 meter tvers over. Også ved Sende ligger det en skredgrop utenfor innskjæringen. Den ligger helt oppe på platået ved gårdene. Den har en karakteristisk form som en lang U med åpning vestover. Denne gropen er nesten 600 meter lang. Tvers over er den ca. 200 meter. Åpningen er litt smalere.

Rasmassene fra disse rasene, samt en hel del masser fra en del store ras ved Fikse, har strømmet vestover ned mot Leksdalsvatnet. Mellom terrassen ved Musem-Sende og Leksdalsvatnet er det bygget opp en slette på mer enn 1 km². Her er mektigheten enkelte steder mellom 1 ½ og 2 meter. Noe rasmasse har også strømmet ut i vannet og laget en stor langgrunne.

I dette området og i det området som er blitt berørt av disse rasene, ligger gårdene Musem, Sende, Tømmeråsen og Øster-Lyngåsen (Ausa). I tillegg finner vi her Musemsaunet og Sendesaunet.

Utvikling og forandringer av landskylden

MUSEM, SENDE og TØMMERÅSEN

Musemvaldet ligger grovt sett på nordsiden av den dalen som skjærer inn mellom Musem og Sende. Valdet er gjennomskåret av skredgroper av bekkedaler. I dag er det meste av valdet som er dekket av leirjord, oppdyrket.

Musem er ikke er nevnt i tiendepenningskatten 1520. Det tyder på at gården ikke var i bruk da. Selv om Musem er nevnt i Steinvikholm lensregnskaper 1549, er den ikke nevnt i leidangslistene fra dette året. Dette året opplyses det bare at ½ øre i gården tilhørte Stigtens gods. Stigten var det navnet som ble brukt om det gamle erkebispegodset som var blitt beslagt av Kronen ved reformasjonen.

Skipsskattelisten fra 1559 opplyses det om én fullgårdsmann på Musem.

De første opplysninger som går på størrelsen av gården, finner vi i leidangslistene i Trondheim lensregnskaper 1592. Fra Musem ble det betalt 4 ½ merker smør og 18 merker mel. Det tilsvarer tilsammen 36 melmerker. I følge dette skulle da landskylden ha vært på ½ spann. Stigtens skyld for samme år var nettopp ½ spann.

Allerede i 1599 var leidangsydelsene oppe i 8 merker smør og 1 pund 6 merker mel. Dette blir 62 melmerker. Stigtens skyld dette året var 2 ½ øre eller 60 marklag. Samsvaret er fremdeles tilstede.

I 1659 var leidangsydelsene 10 ½ merker smør og ½ våg 6 merker mel. I melmerker er dette 86 merker, og landskylden i 1661 var 1-0-12 eller 84 marklag. Stort nøyaktigere samsvar er det vel ikke mulig å få. Dette året ble det skattet 8 skilling for en fjellslette. Det er nærliggende å tenke på Musemsenget i Marka som også ble kalt Setran. Dette enget ble liggende øde i nedgangstiden, men ble etter hvert tatt i bruk under Musum som luter og lunnende. (Se under Ras i Markaområdet.)

Dette tyder således på at for Musem var tiden etter midten av 1500‑tallet preget av en positiv utvikling. Verdien av gården ble gradvis større. Riktignok nådde den aldri opp mot middelverdien av skylden for ‑heim‑gårdene i Verdal. Allikevel er det grunn til å bemerke utviklingen.

Ett eller flere av de rasene som ødela Musem, fant således ganske sikkert sted før 1520 etter som gården ikke er nevnt i tiendepenningskatten. Hvor lenge før dette året dette skjedde, er imidlertid ikke mulig å si for sikkert. Etter som at den positive utviklingen begynner å spores fra rundt midten av dette århundret, synes det ingen urimelig antagelse at skadene må ha skjedd før århundreskiftet 14/1500.

Inne på Musemsvaldet ligger også Musemsaunet. Dette bruket finnes ikke nevnt i noen eldre kilder. Dog synes det ingen urimelig antagelse at da Musem ble ødelagt, var gården delt i to. Begge ble liggende øde, men den ene parten ble tatt opp igjen ganske snart. Den andre, derimot, ble permanent øde ‑ Musemsaunet. Allikevel er det grunn til en viss forsiktighet akkurat her. Musem ligger i de vestvendte skråningene ned mot Leksdalsvatnet. Høyden over havet er ca. 110 meter. Musemsaunet ligger innenfor Musemsvaldet, men mellom 1 og 1 ½ kilometer lenger mot øst. Musemsaunet ligger nede i rasgropen, men bare et kort stykke unna raskanten. Terrassen er her ca. 170 meter høy. Følgelig kan vi ikke se bort fra den mulighet at dette kan ha vært en annen gård. Navnet er i så fall borte. Musemsvaldet kan ha blitt utvidet til å omfatte dette området. Derved ble det Musems aun. Et moment som styrker den siste antagelsen, er grensene mellom gårdene i de eldste tider. Da var terrassekanten grensen mellom de to gårdene.

Det er vel sannsynlig at skredene som gikk inne i innskjæringen, i hvert fall til en viss grad hadde innflytelse på hverandre, og derfor muligens gikk noen lunde samtidig. Derimot er det ikke grunn til å tro at skredet ved Musem utenfor skredgropen hadde forbindelse med noen av de andre. Å anslå noe tidspunkt for dette er derfor ikke mulig. Kanskje gikk det samtidig, kanskje gikk det tidligere.

Skredmassene fra skredene ved Musem ble dels liggende i bunnen av dalen, og dels strømmet de ned på flatene nedenfor. Muligens omfattet Musumsvaldet også deler av denne flaten. Men det er også mulig at det lå én eller flere gårder her. (Se mer om dette nedenfor.)

Grensen mellom Musem og Sende går langs etter den nevnte dalen.

Skredene i dette området rammet også Sende, men de kan ikke ha vært ødeleggende i samme grad som for Musem.

Uansett tidspunkt for rasene ser det ut til at det var to brukere på Sende gjennom senmiddelalderen. Riktignok omtales den ene som huskone i 1520, og i 1549 var det bare én leidangsyder. Dette kan imidlertid ikke tillegges for stor vekt, for det var ikke uvanlig at på to‑delte gårder, står ofte bare den ene oppført med leidangen for begge, og huskonen kan ha vært mor av hovedbrukeren, og trolig var hun enke.

I skipsskatten 1559 var det nemlig to fullgårdsmenn på Sende.

Leidangsydelsene i 1549 var imidlertid forholdsvis lave: ½ pund smør og 2 pund mel. I melmerker blir dette tilsammen 96 merker. Dersom landskylden sto i forhold til dette, var den 1 spann 1 øre.

I 1659 var leidangsydelsene for én gård nøyaktig de samme. Landskylden i 1661 var 1-1-12 for to gårder. Dette er 12 marklag mer enn hva leidangen to år tidligere skulle tilsi.

Det kan i denne sammenheng bemerkes at leidangsydelsene gjennom hele første halvpart av 1600‑tallet lå på samme nivå.

Det er derfor grunn til å tro at det har skjedd en positiv utvikling vedrørende denne gården også. Dermed må det kunne antas at skadene må ha oppstått før 1550. Noe rammet naturligvis Sende samtidig med Musem. Det er ikke usannsynlig at en tredje Sendegård ble fullstendig ødelagt da. Sendesaunet ligger nemlig nede i den dalen som går mellom Musem og Sende.

Skredgropen oppe på terrassen ved Sendegårdene er som nevnt, formet som en lang U med åpning vendt mot vest. Selv om gropen ikke er så lang som den store innskjæringen mellom Musem og Sende, anrettet nok også dette raset skader på jorden.

Gropens beliggenhet viser at den ikke har sammenheng med de andre skredene. Derfor er det ikke mulig å si noe om tidspunktet for dette raset bortsett da naturligvis at det må ha gått før 1600.

I og med at ingen ting tyder på ytterligere ødeleggelser fra slutten av 1500‑tallet til midten av 1600‑tallet fant sted, snarere tvert i mot, må man kunne anta at også de andre skredene ved Sende gikk enten sist på 1400‑tallet eller først på 1500‑tallet.

Igjen står nå Tømmeråsen. Denne gården ligger på sletten nede ved Leksdalsvatnet. På denne flaten ligger skredmasser i betydelig mektighet, faktisk opp til 2 meter.[1] Tømmeråsen er egentlig en liten høyde som rager opp over disse begravde flatene.

Etter som Tømmeråsen var det eneste stedet som raget opp over de leirdekkede flatene, er det forståelig at nettopp dette stedet først ble tatt i bruk igjen. Men stedet var ikke stort.

I 1590 var leidangen 3 merker smør og ½ pund mel, og brukeren, som var en enke, svarte 1 øre i landskyld til Kronen. Leidangen tilvarte 24 melmerker, og dette stemmer helt med landskylden.

At dette ble regnet som krongods har vel sammenheng med at all eiendomsrett hadde gått tapt, og at dette ble betraktet som en nyrydning. Allikevel var verdien så pass stor som 1 øre.

Disse leidangsydelsene ble beholdt utover 1600‑tallet. De var nøyaktig de samme i 1659, o g landskylden var også den samme i 1661.

Rimeligvis ble det vel regnet som vanskeligere å dyrke opp leirjorden på nytt nede på flatene enn det var å benytte det som var igjen og så utvide disse etter hvert i de utraste områdene. Der hvor leiren la seg, ble alt ødelagt.

Her melder neste spørsmål seg. Dette området er så stort at det er fullt ut rimelig at det kan ha vært flere gårder på disse flatene. Riktignok er det en del myrområder på de samme flatene lenger mot nord, men det er ikke utenkelig at det også fantes brukbar dyrkningsjord her.

Tømmeråsen synes å være klar. I skipsskatten 1559 nevnes en fullgårdsmann på en gård ved navn Wattnum - Vatn. Rekkefølgen av gårdene i denne listen er ikke pålitelig, men både denne og Dallum, som er omtalt under Ras ved Dalum, er nevnt sammen med andre gårder i dette generelle området. Angående Dallum er stedsnavnet bevart i navnet Dalum. Vatn er ikke bevart. Man har tenkt seg muligheten av at den kan ha ligget ved Leksdalsvatnet eller Kjesbuvatnet.[2] Den siste muligheten må ansees som helt usannsynlig, da ingen gård ved Kjesbuvatnet ble tatt opp igjen før etter 1660‑årene.

Derimot er det ingen usannsynlig tanke at Vatn lå ved Leksdalsvatnet i nettopp dette området. Det at den ikke er nevnt før 1559 kan tyde på at den ble liggende temporært øde som følge av de første skredene ved Musem og Sende. Så ble den prøvd tatt opp på nytt i 1550‑årene, men nye skred ødela den fullstendig, og den gikk i glemmeboken. Vi har også åpnet opp for muligheten at Vatn kan ha ligget ute på Bunestangen eller på nordsiden av Lundselven nedenfor Tjeldrum.

Med hensyn til navnet antyder Rygh at det er dativ flertall av Vatn.

Sammendrag og kronologi

De forhold som er nevnt, kan tyde på at skredene i dette området gikk noe senere enn de fleste andre skred i Verdal. Muligens kan noen av dem ha gått på 1400‑tallet, men det synes også nokså klart at noen må ha gått så sent som på 1500‑tallet. Ødeleggelsen ved Tømmeråsen og Ausa kan ha startet så tidlig som ved århundreskiftet 13/1400. I alle fall beskrives Ljodalyngase som sterkt ødelagt i Aslak Bolts jordebok. Ljodalyngase var navnet som ble brukt om Øster-Lyngåsen.

Videre ser det ut til at rasene langs etter og inne i innskjæringen på en eller annen måte må hatt sammenheng med hverandre, mens de to som gikk henholdsvis nordvest for Musem og syd for Sende, må ha gått helt uavhengig av de de andre.

Hvis det nå var slik at rasene inne i innskjæringen gikk suksessivt, må de ha blitt startet av et innledende skred. Den utløsende faktor her var trolig bekken som renner gjennom dalen. Skredene spiste seg bakover inn i dalen etter hvert som terrenget forandret seg. Rasene innerst i dalen må følgelig ha gått sist. Denne prosessen kan ikke ha tatt hundrevis av år, og etter all sannsynlighet var den ferdig i siste halvdel av 1500‑tallet. Men da var Musem redusert fra å være en betydelig gård, til en av de minste ‑heim‑gårdene i Verdal. En delingspart var trolig blitt liggende helt øde. Denne ble til Musemsaunet.

Her skal vi imidlertid holde den muligheten åpen at Musemsaunet kan ha vært en selvstendig navnegård som ble så sterkt ødelagt at den ikke lenger kunne opprettholdes som egen bruksenhet. Restene ble tatt i bruk under Musem, de ble Musems aun.

Den samme skjebne led Sende. Her kan det ha gått et mindre ras uavhengig av de andre. Og ‑vin‑gården Sende som sikkert nok var delt i flere deler i middelalderen, ble redusert til den minste av ‑vin‑gårdene som var i drift i Verdal. En part ble liggende helt øde, nemlig Sendesaunet.

Nede ved Leksdalsvatnet ble minst én gård, mest sannsynlig to, ødelagt av rasmassene. Den ene ble senere tatt opp igjen under navnet Tømmeråsen. Straks syd for Tømmeråsen lå Øster-Lyngåsen. Også denne ble ødelagt.

Tømmeråsen ble tatt opp igjen mot slutten av 1500‑tallet. Det ser også ut til at Øster-Lyngåsen ble tatt opp igjen samtidig.

Tømmeråsvaldet strekker seg langt mot nord. Det når faktisk helt bort til Bunes. Det er innenfor dette valdet at den gården Vatn som er nevnt i 1559, kan ha ligget. Hvis det stemmer må ødeleggelsene ha funnet sted først på 1500‑tallet. Hadde ødeleggelsene funnet sted tidligere, er det rimelig grunn til å tro at Tømmeråsen ville ha blitt tatt opp tidligere, og hadde ødeleggelsene funnet sted senere, ville opptaket ha funnet sted senere. Vatn kan ha blitt ødelagt, men ikke verre enn at man forsøkte seg igjen i 1550‑årene. Så ble den kanskje ødelagt på nytt, og denne gang fullstendig.

Her skal vi også være klar over at rasmassene fra de enorme rasene ved Fikse også har havnet hit ned. Gårdene på flatene kan derfor ha blitt ødelagt flere ganger. (Se under Ras ved Fikse.)

Ett spesielt momenet som er verd å merke seg, er at i alle disse skredmassene som havnet ned på flaten ved Leksdalsvatnet, var det store mengder med gammel overflatejord. Denne jorden gjorde det nok betydelig enklere å starte opp igjen senere.

[1] Opplysninger ved gårbruker Tore Helberg på Tømmeråsen

[2] NG XV s. 151

RAS VED FIKSE

Beskrivelse av området

Dette området omfatter platået mellom Leksdalen og Leirådalen. Terrenget danner her et eid mellom de to dalene, og navnet Fikse er egentlig en sammensetning av det gamle navnet på Leksdalsvatnet, Figgsjo, og ordet eid. [i]

Området avgrenses i syd av kanten mot Leirådalen. Mot øst ligger myr-, fjell- og skogområder som strekker seg innover mot Kjesbuvatnet. Mot nord ligger Sendesvaldet og Leksdalen, og mot vest ligger det fjell- og skogområdet som kalles Skeishøgda og Lyngåsen.

Alle rasene som har gått i området, munner ut i dalsenkningen mellom dette platået og Skeishøgda.

Det er rimelig grunn til å tro at opprinnelig var hele området av tilnærmet samme høyde. Bekken som renner ned fra platået mot nord like vest for Skeishøgda, forøvrig kalt Sørbekken i dag, har erodert og gradvis gravet seg ned i leirgrunnen.

I denne terrassekanten finnes det flere større og mindre rasgroper som alle har utløp nedover mot flatene nedenfor Sende. På vestsiden av dalen opp mot Skeishøgda åpner en grop seg mot øst. Den måler bortimot 400 meter tvers over. På motsatt side av dalen, både nord og syd for Fikse, ligger det to groper som vender mot vest. Disse er nesten like store. De er ca. 300 meter lange, mens de over munningen måler nesten 500 meter. Inne på platået sydøst for Fikse ligger så én av de største skredgropene i Verdal. Den har åpning mot nordvest. Den har grovt sett form som et rektangel og er ca. 1250 meter lang og 750 meter bred. Det befinner seg skredmasser nede i gropen. En mulighet er at det har gått mange ras. Først kan det ha rast i den vestre kanten av terrassen, og en skredgrop dannet seg. Nye ras gikk langs kantene av skredgropen, og til slutt var gropen så stor at mye av massene la seg opp nede i bunnen av den.

I alle fall er det stort areal som har forsvunnet. Dersom alt dette var kulturjord, er det helt utenkelig at det ikke har vært flere gårder i området. Men ingen kilder antyder muligheten for bortkomne gårder i dette området. Kanskje var det for det meste et myrlandskap med begrensede muligheter for oppdyrking som forsvant.

En stor del av leirmassene fra alle disse skredene må ha nådd ned til flaten ved Leksdalsvatnet. Sammen med rasmasser fra rasene ved Musem og Sende, har så rasmasser fra disse rasene fullstendig begravet det som var her før. Her er store arealer overslammet av leire med en mektighet enkelte steder på mellom 1 ½ og 2 meter. Noe har også strømmet ut i vannet og laget en stor langgrunne. Selv om det er tale om forholdsvis store avstander, er det stort fall langs strekningen leirmassene har beveget seg. Derfor har de nådd langt. (Se mer om dette under Ras ved Musum-Sende.)

Berørte gårder i dette området er Fikse, Åsen vestre og Tømmeråsen samt Øster-Lyngåsen (Ausa). I tillegg finner vi her Fikseaunet.

Åsen er her kalt Åsen vestre. Det lå også en gård med samme navn i Ulvilla. For å forhindre forveksling ble de delvis omtalt som Åsen vestre og Åsen østre eller Vester-Åsen og øster-Åsen.

Utvikling og forandringer av landskylden

FIKSE og ÅSEN

Fikse ser også ut til å ha opprettholdt bosetningen gjennom senmiddelalderen. Det til tross for at dette valdet må ha blitt sterkt berørt av mange og store utglidninger. Selve gården ligger i dag på en gjenstående rygg mellom to skredgroper.

Fikseaunet ligger et par hundre meter nord for kanten av den kjempesvære skredgropen på nordsiden av Fikse. Dessuten har bekker som tidligere rant gjennom området, skåret seg ned etter at overflaten ble senket nærmere 20 meter. Spesielt er dette tydelig ved Fikseaunet som har en slik ravinelignende dal på hver side.

I 1520 var det bare én gård på Fikse.

I 1549 var leidangsydelsene 8 merker smør og ½ våg mel. Dette tilsvarer tilsammen 68 merker mel. Hvis landskylden sto i samme forhold, må den ha vært 0-2-20.

I 1590 var smørydelsen øket til 9 merker, mens melydelsene var de samme. Dermed var leidangsydelsene oppe i 72 merker mel. Dette var kanskje et mer riktig tall. Landskylden var da 1 spann. Trolig var landskylden den samme også i 1549.

Leidangsydelsene holdt seg uendret gjennom de første ti‑årene av 1600‑tallet, men før 1659 har de gjort et merkbart hopp opp til 16 merker smør og 2 ½ pund 4 merker mel. Dette blir 128 melmerker. Hvis landskylden sto i forhold til denne ydelsen, skulle den ha vært 1-2-08. Men i 1661 var den 1-0-00. Forklaringen ligger i det faktum at en stor del av gården var odelsgods, og det skulle svares dobbel leidang for selveiergods.

Ellers har vi ingen mulighet for å vurdere Fikse. Beliggenheten på ca. 150 meter over havet tyder ikke på at dette var en marginal gård. Hvor stor den kan ha vært før den ble ødelagt av alle skredene, er altså helt umulig å fastslå. Navnet Fikseaunet tyder på at det i hvert fall var minst to bruk i senmiddelalderen.

Åsen ligger på nordsiden like ved kanten av den store skredgropen.

De eldste opplysninger om størrelsen kan utledes av leidangen i 1590. Da ble det ydet 4 ½ merker smør og 18 merker mel, tilsammen 36 melmerker. Dette tilsvarte ½ spann i landskyld.

I 1659 var ydelsene nøyaktig de samme, og landskylden var i 1661 ½ spann.

½ spann synes å være høy landskyld for en nyryddet gård, slik at det nok er gammel jord som er tatt i bruk igjen. Fornminnene på valdet forteller også om bosetning fra førkristen tid. Etter all sannsynlighet var det sammenhengende bosetning på denne gården frem til naturkatastrofen fant sted. Ødeleggelsene var trolig større enn på nabogårdene, slik at bosetningen ikke ble tatt opp igjen før i siste halvdel av 1500‑tallet.

Noen vurdering av størrelsen av gården før den ble ødelagt, er det ikke mulig å foreta.

Når det gjelder Tømmeråsen, vises det til hva som er skrevet under Ras ved Musem-Sende. Øster-Lyngåsen er også behandlet under Område 8: Rundt Verdalsraset. Ikke berørt av ras og elvebrudd.

Sammendrag og kronologi

De forhold som er nevnt, kan tyde på at skredene i dette område gikk noe senere enn de fleste andre skred i Verdal. Muligens kan noen av dem ha gått på 1400‑tallet, men det ser ut til at storparten må ha skjedd så sent som på 1500‑tallet.

Det første som gled ut, må ha vært den høye terrassekanten sydvest for Fikse. Her var Sørbekken sikkert nok en medvirkende årsak. Etterpå gikk det sikkert slag i slag. Det ble åpnet opp for nye ras videre innover. Slik terrenget ser ut, må det ha vært anselige lommer med kvikkleire her.

Skadelidene ved disse hendelsene var gårdene rundt myra som allerede er nevnt, nemlig Fikse og Åsen. Også gårdene på sydsiden, Skrove og Snausen, hvor valdene nådde innover flatene her, kan ha blitt berørt. Disse er imidlertid behandlet nærmere under Område 9: Leirådalen. Ras ved Skrove.

Hvorvidt det lå andre gårder som forsvant fullstendig i dette området, vet vi ikke. Arealet er i hvert fall stort nok til at så kan ha skjedd, men som sagt, det finnes ingen ting som peker mot bortkomne gårder inne på flaten. Derimot er det ingen ting i veien for at både Fikse og Åsen kan ha hatt store arealer innover flatene. Navnet på gården Fikse kan tyde på at nettopp dette gårdsvaldet kan ha strukket seg et godt stykke mot syd.

Hva som skjedde nede ved Leksdalsvatnet, er forsøkt rekonstruert under Ras ved Musem-Sende.

[i] NG XV s. 128

IKKE BERØRT AV RAS

TUSET

Tuset er nevnt i Aslak Bolts jordebok, men ikke hverken i tiendepenningskatten 1520 eller i leidangslistene i Steinvikholm lensregnskaper 1549. Derimot står Tuset oppført under Stigtens gods i samme regnskaper. Stigtens gods var navnet som ble brukt om det gamle erkebispegodset som ble beslaglagt av kongen ved reformasjonen.

Ved Tuset er det ikke registrert noen skred, slik at denne gårdens ødetid trolig skyldes kun de generelle virkninger av nedgangstiden.

Vi skal ta med hva som står om Tuset i Aslak Bolts jordebok 1432. Der er gården plassert i nedre halvdelen av Sparbu i Båbu skipreide (J nædhre halfuo Sparabu j Baghabu skipreidho). I dag ligger Tuset i Verdal, og i alle kilder senere enn dette er den plassert sammen med gårdene i Leksdalen. Hvis vi studerer et kart over grenseområdet mellom Sparbu (Steinkjer) og Verdal, ser vi tydelig at grensen gjør en sving her. Hadde grensen gått som en rett linje over Leksdalsvatnet, ville Tuset ha ligget i Steinkjer. Dermed er det klart at en gang i senmiddelalderen skjedde det en forandring med hensyn til Tusets tilhørighet. Trolig skjedde dette i forbindelse med reformasjonen.

I Aslak Bolts jordebok er det to innførsler. De lyder : Af Thuffuosætre, j- (½) marka bol, bygt fire ij aura; og Af Thuffuasætre, vij aura bol, er lauk Pall pipare. Oversatt blir dette: Av Tuset, ½ markebol, bygslet for 2 øre; og Av Tuset, 7 øresbol som Pål Piper betalte.

I og med at den første innførselen inneholder opplysninger om den gamle skylden, og at den andre ikke gjør det, er det grunn til å tro at den eiendommen som omtales først, var i erkestolens eie før nedgangen satte inn, mens den siste hadde kommet til på et senere tidspunkt.

Dermed er den første av størst interesse i denne sammenheng. Den viser en nedgang i skylden fra 4 øre til 2 øre. Det var en halvering, noe som var det ”normale” for gårder i Verdal.

Her har altså intet unormalt fra naturens side skjedd. At gården lå ubygslet i 1520, og at det ikke ble ydet leidang i 1549, kan vi trolig se i sammenheng med virkningene av nedgangstiden. Vi har allerede sett at det var én bruker på Tuset dette året, for han betalte landskyld for Stigtens gods. Også i skipsskattelisten 1559 er det ført én fullgårdsmann der. Kanskje kan det være den temporære ødetiden som førte til at Tuset havnet i Verdal.

Den andre innførselen peker i retning av at Tuset enten helt eller delvis var eid av andre enn leilendingen. Hvem denne Pål Piper var, vet vi ikke, men han bodde nok ikke på Tuset. I og med at vi vet, at de tre nærmeste gårdene mot syd i Leksdalen alle tilhørte Munkholmen kloster, og at dette godset mest sannsynlig var gitt eller kjøpt av en adelsmann, er det grunn til å tro at også Tuset var adelsgods. (Se under Adel i Verdal.) At erkestolen benyttet anledningen til å skaffe seg kontroll med flere gårder i dette området, samsvarer med erkestolens generelle eiendomspolitikk.

I Trondheim lensregnskaper er leidangen ført med samme størrelse fra 1590 til 1659, ½ pund smør og 2 pund mel. Dette tilsvarte 96 melmerker. Hadde landskylden stått i samsvar, skulle den ha vært 1-1-00. I Landkommisjonens jordebok 1661 var den 1-1-08, slik at vi nok kan si at det var samsvar.

Tar vi en titt mot nord fra Tuset, ser vi at nabogårdene Bremset og Kalset lå øde til etter 1560-årene, og Stranda lå øde i 1520. Det samme var tilfelle med mange andre gamle gårder i Henning (Båbu skipreide).[i] At Tuset ble flyttet til Verdølafylke, kan ha hatt sammenheng med at gårdene nord for Tuset lå øde i lang tid, mens nabogårdene i Verdølafylke var alle bebodd.

TJELDERENGET

Tjelderenget ligger forholdsvis langt nord på Tjeldrumvaldet. I Skipsskatten 1559 omtales en gård ved navn Watnum. Rygh mener at dette navnet er dativ flertall av Vatn.[ii]

Om det var Vatn som lå her, er ikke mulig å fastslå. Uansett, hvis denne gården ble liggende øde, var det ikke på grunn av rasødeleggelser. Det må ha vært som resultat av de generelle virkningene av ødetiden. Det er tross alt ikke langt herfra til det øde området i Båbu skipreide i Sparbyggjafylke.

Kanskje ble Vatn prøvd tatt opp igjen ved midten av 1500-tallet, slik at det var en bruker der i 1559.

Vi har holdt muligheten åpen for at Vatn kan ha ligget både her, på Bunestangen og ved Ausa. Om det var Vatn eller en annen gård som lå på Tjelderenget, kan ikke fastslås med de kilder som finnes. Imidlertid peker –eng-navnet Tjelderenget i retning av en forsvunnet gård. Navn som ender på –eng kan i mange henseende sammenlignes med navn på –aun, og mange av –eng-navnene er såkalte kontraksjonsnavn. Vender vi oppmerksomheten mot nord, finner vi at det var det flere gårder som ble liggende øde i nedgangstiden. Store deler av Bagabu skipreide, det vi i dag kaller Henning sogn, i Sparbyggjafylke ble liggende øde. At det således gjorde seg gjeldenede en smitteeffekt, var ikke uvanlig. En tilsvarende situasjon finner vi også på den andre siden av Leksdalsvatnet, der Haukåområdet er ett av de syv øde områdene som er registrert i Verdalen etter Svartedauen. Avstanden er heller ikke stor til Markaområdet i Leksdalen som også ble liggende øde.

Et lokalitetsnavn i dette området er Vannvik som er blitt Vandvik som slektsnavn, men om dette kan knyttes til Tjelderenget, er usikkert.

Én ting kan vi imidlertid slå fast med temmelig stor sikkerhet, nemlig at Tjelderenget ble ikke liggende øde som følge av virkningene av ras.

[i] Sandnes: Ødetid s. 169 f

[ii] NG XV s. 151

Kilder:

Opplysninger ved gårdbruker Karl Hermann på Ner-Hofstad
NG XV s. 127
NG XV s. 127
Dybdahl: Jordeiendomsforhold s. 228
Ola Stemshaug: NSL s. 158
NG XV s. 127
Musum: VB IV s. 81
Opplysninger ved geolog Harald Sveian
Opplysninger ved geolog Harald Sveian
Opplysninger ved geolog Harald Sveian
Musum VB III s. 329
NG XV s. 151
Opplysninger ved arkeologene Oddmunn Farbregd og Lars Stenvik
Opplysninger ved gårbruker Tore Helberg på Tømmeråsen
NG XV s. 151
NG XV s. 128
Sandnes: Ødetid s. 169 f
NG XV s. 151