HISTORISKE FUNN

En innholdsrik gravhaug på Lund i Leksdalen

Utdrag: Av Lars F. Stenvik, Verdal historielags skrifter : årbok. 1987 Nr. 14
Hele boka finner du her.

---

På Lund i Leksdalen ligger et stort gravfelt rett opp for gardstunet. Her ble en stor gravhaug utgravd arkeologisk somrene 1984 og 1986. I denne artikkelen vil en del av resultatene bli presentert.

Lund ligger på østsiden av Leksdalsvatnet der store kvartærgeologiske avsetninger har gitt gode forhold for landbruk. Det kan innledningsvis være nyttig å se litt på det forhistoriske miljøet Lund ligger i, og forsøke å danne seg et bilde av bosetningsutviklingen i denne delen av bygda. Den aller eldste bosetningen var basert på jakt og fiske. Vi regner med at den ikke var stabil, men man flyttet antakelig omkring innenfor bestemte områder. Man utnyttet jakt- og fiskemulighetene på ett sted og flyttet så videre til neste oppholdssted. Selv om man også innenfor en slik økonomi hadde basisbosteder, dvs. steder man oppholdt seg lengre på enn andre, regner vi ikke med at man fikk permanente bosteder før man begynte med jordbruk. Jordbruket vet vi nå fikk innpass her i distriktet omkring 3000 år f. Kr., men om dette resulterte i det vi i dag forstår med garder er vel tvilsomt. Det eldste jordbruket var nok også til en viss grad nomadisk.

Det er først i tiden rundt Kr.f. vi begynner å få handfaste bevis for etablering av garder. Her skal vi likevel legge til at forskningen er i ferd med å endre på tradisjonelle oppfatninger. I de siste åra har man funnet, hustufter og gardsanlegg som er en del eldre. Jeg grov selv ut rester av en tuft på Geite rett ved Levanger som viste seg å være fra 800-tallet før Kr. Det er mest naturlig å se denne tufta som resultat av en jordbruksbosetning, og at dette er det vi vil kalle en gård.

I Leksdalen har vi ellers flere spor etter den eldste jordbruksbosetningen. På Tuset lengst nord i Leksdal er det funnet to halve steinøkser av en type som var karakteristisk for jordbrukere 2—3000 år f.Kr. På Aspåsen som altså ligger rett nord for Tiller er det likeledes funnet deler av en flintdolk som stammer fra tidsrommet 2000—1000 f. Kr.

Under utgraving av gravhaugen på Lund ble det forøvrig funnet en flintbit i haugfyllen. Det dreier seg trolig om et avslag fra redskapspro duksjon i stein. Ut fra dette må vi kunne tro at det et sted i nærheten har vært en boplass i steinbrukende tid. Med bare ett enkelt funn skal vi ikke gi oss til med å spekulere på hvor gammel, hvilken funksjon osv. Hvis vi tar for oss Nord-Leksdalen så deler altså Lundselva grenda i to. Dette må vi anta også i eldre tider har vært et naturlig grensemerke, i alle fall da bosetningen ble stabil. Med jordbruk som hovednæringsveg vil ellers fjell, bratt terreng, myrer og vann bli naturlige avgrensinger av gårdsvaldene.

I Leksdalen ser vi altså at vi dels har naturlige avgrensinger av gårdsvald, dels har avgrensinger som ikke folger naturlige grenser. Her vil trolig den førstnevnte kategori avsløre de eldste grensene. I Leksdalen vil jeg særlig tro at Lundselva er en eldgammel grense mellom garder. Henholdsvis på nordsiden og sørsiden av Lundselva ser jeg for meg to store opprinnelige gårdsvald eller primærgårder om man vil. Hvis vi holder oss på nordsiden av elva vil vi se at vi har to gårdsvald her i dag (egentlig flere, men i denne sammenheng snakker vi om navnegårder). Grensa mellom disse valdene er noe merkelig ettersom den ikke alltid følger naturlige stengsler i terrenget. Grensa deler faktisk ei selvdrener sørvestvendt li i to omtrent like deler. Denne lia var sikkert noe av det beste jordbruksland som fantes i Leksdalen. Vi får med andre ord mistanke om at vi har med en gårddeling i to like parter å gjøre. Vi fikk kanskje dagens Hofstad og Tiller. Et annet interessant fenomen vi skal stoppe opp ved her er det store gravfeltet som lå oppå terrassekanten ved Øvre Hofstad. I dag er det bare et par tre gravhauger igjen, men det har vært minst 10 før.

Gravfeltet ligger på begge sider av grenselinja mellom Hofstad og Tiller. En kan tenke seg at gravfeltet har vært felles for disse to gårdene og sambruken går tilbake til et felles utgangspukt. Det er i hvert fall fristende å tenke seg at man også med gårddelingen har villet fordele minnene etter sine forfedre litt.

Ved Solhaug er det registrert et par—tre gravhauger. Dette kan være minner etter en gård som i dag er borte. Jeg har gjettet på at dette kan ha vært den forsvunne Dalheimr. I dag vet vi at det har gått et stort leirras her, med dette raset kan mye av den gamle gården ha forsvunnet, slik at restene har gått opp i Hofstad.

Hvis vi så går på sørsiden av Lundselva så har vi flere garder og interessante gårdsgrenser. Den eneste grensa som kan sies å være naturlig her må være grensa mellom Karmhus og Musum som går gjennom et skogs- og myrområde. Dette er samtidig grensa mellom Nord-Leksdal og Sør-Leksdal.

Jeg har ellers en mistanke om at denne grensa en eller annen gang har gått ned til vatnet. Området nord for denne grensa tror jeg en gang har vært en enhet med Lund som primærgård. Grenselinjene innenfor dette primærvaldet folger ikke naturlige grenser men gir inntrykk av å dele jorda i like parter. Kanskje resultatet er et slags arveoppgjør. Den første avskallingen i dette storvaldet tror jeg var Bunes. Det må ha skjedd i førhistorisk tid ettersom vi finner (fant!) gravhauger inn til tunet på Bunes. Disse gravhaugene kan vanskelig sees i sammenheng med noen annen gårdsbosetning enn Bunes. Det er forøvrig nylig gjort et sverdfunn fra vikingetida i tuftene etter en av gravhaugene nede ved Leksdalsvatnet.

Den andre avskallingen tror jeg var Karmhus. Lund og Karmhus ble etter dette omtrent to like store parter, men det er interessant å legge merke til at Leksdalens største gravfelt kom til å ligge på Lunds grunn. Karmhus har ikke gravminner på sitt vald. Gravfeltet på Lund ligger ellers slik til at det vil være unaturlig å sette det i forbindelse med noe annet enn bosetningen på Lund. Det kan ellers gjøres en rekke interessante slutninger om bosetningsutviklingen i Sør-Leksdal på lignende måte, men jeg skal la dette ligge i denne omgang.

Gravhaugen før utgravning. Haugen er iferd med å rase ut i grustaket.
Den var ca. 17 m i tverrmål, 2 m høy og med plyndringsgrop i midten.
Foto: L.F. Stenvik.

Etter en sveip gjennom det forhistoriske miljøet i Leksdalen er vi kommet til det jeg vel egentlig skulle skrive om her. Nemlig utgravingene på Lund somrene 1984 og 1986. Dette var utgravinger som hadde flere siktemål. Utgangspunktet var imidlertid at en gravhaug delvis var rast ut i et grustak som var åpnet i 1970-åra. Dette hadde vært en noe vanskelig sak for Museet i Trondheim å handtere. Grustakingen var i strid med kulturminnelovens fredningsbestemmelser. Det var imidlertid en hel rekke uklarheter i ansvarsforholdene her som i sin tur førte til masse korrespondanse mellom berørte parter og departementer. Mens korrespondansen blomstret raste stadig nye biter av haugen ut i grustaket. Det var på tide å gjøre noe for å redde det som måtte være igjen. I denne situasjonen ble tanken om et samarbeidsprosjekt med Verdalsøra Ungdomsskole født. På en befaring til Lund med Øystein Walberg, som underviser i lokalhistorie på Verdalsøra Ungdomsskole, ble et opplegg med elever som gravingsmannskap diskutert. Dette ville løse flere problem. For det første det økonomiske aspekt. Museet i Trondheim rår over svært begrensede midler til slike tiltak. Dette ville være en innsats Museet slapp å betale for. Dernest ville dette være en utmerket måte å formidle noe av den kunnskap vi arkeologer sitter inne med. Nettopp «formidlingsarbeid» er noe vi arkeologene i Trondheim har satset mye på i den senere tid. Vi har bl. a. startet et eget skoleprosjekt i Nord-Trøndelag. Og sist men ikke minst var dette en mulighet til å få gravd ut haugen innen den raste ut. Gravhaugen ligger i et gravfelt med minst 16 hauger. Det ligger fint til med vidt utsyn over bygda og Leksdalsvatnet. Det har forsåvidt en klassisk plassering i terrenget. En gammel ferdselsåre på østsiden av Leksdalsvatnet har etter alt å dømme passert tett inntil gravfeltet. Dette var nok et poeng. Gravhaugene skulle nemlig vises.

Haugene i feltet har noe forskjellig størrelse. Vår haug, om vi kan kalle den det, var blant de aller største. Flere av haugene i feltet har groper i midten som tyder på at det har vært gravere på ferde før selv om det neppe kan rubriseres som arkeologi! Også «vår» haug hadde en slik plyndringsgrop. Den undersøkte gravhaugen lå altså helt ut mot kanten i grustaket. Den hadde et tverrmål på omtrent 17 meter. Det var med andre ord en temmelig stor gravhaug vi stod overfor. Elevene som var med på utgravingene tror jeg fikk et godt inntrykk av hvor mye arbeid som har gått med til å bygge haugen.

Det første året, i 1984 tok vi sikte på å grave ut den ene halvparten. Ved at en halvpart stod tilbake kunne vi få en profil tvers gjennom haugen som kanskje kunne gi oss informasjon om byggemåten.

Haugen ble gravd lagvis ned gjennom og såpass forsiktig at vi skulle få med oss eventuelle sekundære begravelser i gravhaugen. Dvs. graver som måtte være satt ned i haugen etter at haugen først var anlagt. Og det skulle vise seg at haugen var full av gravlegginger.

Lokket på en steinkiste som inneholdt brente bein. Foto: L.F. Stenvik.

Steinkista framgravd og åpnet. Legg merke til sieinkjeden til venstre for kista som markerer ytterkanten på den første byggefasen i haugen. Foto: L.F. Stenvik.

Ganske raskt kom vi ned på en del store flate steinheller som viste seg å være lokket på en kiste lagt opp av steiner. Denne gravleggingen lå nokså langt til side for sentrum av haugen og dessuten høyt oppe i selve gravhaugen. Begge disse forholdene skulle tyde på at vi stod overfor en sein gravlegging i haugen.

Hele kista ble møysommelig renset frem og tegnet og fotografert. For gravingsmannskapet var disse prosedyrene seigpining. Det ble mer action for å bruke gravingsmannskapets terminologi da kistelokket ble løftet forsiktig til side. For de som regnet med gull og edelstener ble vel avdukingen noe skuffende, ettersom kammeret kun inneholdt brente bein. Den døde var blitt kremert på forhand. Beina var deretter renset og samlet sammen. Blant de brente skjellettrestene var det samtidig rester etter brukte beingjenstander. Beinmaterialet er i ettertid analysert av anatomiske eksperter og vi har fått en mengde opplysninger ut av det tilsynelatende spinkle materialet. For det første så kan man si en hel del om den døde personen, for ikke å si personene. Det er funnet bein fra to individer. Det ene individet er en mann på ca. 40—50 år, den andre personen er et yngre individ på ca. 20 år. Personene er kremert med svært varierende temperaturer mellom 200 og B—9oo8—900 grader. En forklaring på dette kan være en kremering på den kalde årstiden. Man kan altså tenke seg at personene har dødd vinterstid og blitt kremert. Beina ble tatt vare på og satt ned i gravkammeret i haugen om våren etter telen var gått ut av jorda. Sammen med menneskebeina ble det funnet en del brente dyrebein. Disse viste seg å være brøstvirvler og lendvirvler av en hund. Hunden var avlivet før virvelepifysene var vokst fast, noe som hos hunder skjer ved ca. 2 års alderen. Den døde har med andre ord blitt brent sammen med en ung hund og ikke med «gammelhunden» på gården. Vi kan med andre ord forestille oss en ofring heller enn en avliving av en gammel venn.

I tillegg til dette ble det dessuten funnet ca. 20 bjørneklør. Disse var også brent og må dermed ha vært med den døde på bålet. Klørne har ikke vært båret som smykker ettersom de ikke er gjennomboret, vi må vel snarere tro at de stammer fra en skinnfell. Liket må da ha blitt lagt på/i skinnfellen på likbålet. Selv om det var mer bjørn da enn nå må vi tro at en bjørnefell var en relativt kostbar sak. Det er med andre ord ikke hvem som helst som er gravlagt på denne måten. I gravfunn fra andre steder av landet der bjørnefell inngår i «oppsettingen» ser vi da også at det er i svært velstående miljø slike finnes. Den eller de døde har også fått med seg en beinkam. Det er samtidig rester av en annen beingjenstand som ikke lar seg bestemme.

Bjørneklør fra gravleggingen i steinkista. Klørne er brent så de har vært med på kremasjonen. De stammer trolig fra en bjørnefell og forteller at den gravlagte ikke var hvem som helst. Foto: L.F. Stenvik.

 

Beinkammer er forøvrig en svært vanlig gjenstand i gravfunn. Om vi derav skal slutte at sveisen var av overmåte stor betydning får stå som et åpent spørsmål. Det er forøvrig foretatt en opptelling av gravmaterialet fra Trøndelag fra denne perioden som viser at det hovedsakelig er kvinner som har fått med seg kammer i graven. I 39 graver med beinkammer var kun 3 mannsgraver. Dette kan være en indikasjon på at det ubestemte individet på ca. 20 år i graven har vært en kvinne.

Selve gravleggingsmåten, et steinkammer med steinhellelokk og brente bein er kjent fra flere graver på Innherred. De kan dateres til slutten av romertiden, begynnelsen av folkevandringstiden. Eller uttrykt i årstall 300—400 tallet e. Kr. Ca. 40 cm fra denne steinkista ble det funnet en annen grav. Den var nokså forskjellig fra den første graven, ettersom det i dette tilfelle ikke var snakk om noe oppmurt kammer for selve graven. Også denne graven var en kremasjonsgrav. Personen var kremert et annet sted. Deretter må de brente beina ha blitt samlet sammen i en trebeholder og satt ned i haugen som en gravurne. Treet i dette trekaret var bortråtnet, men tetningskittet mellom vegg og bunn var intakt. Dette tetningskittet er harpiksbasert, og danner altså en ring som viser diameteren (20 cm) til beholderen.

Innholdet i trebeholderen er analysert. Det viser seg at de brente beina stammer fra et barn, 4—5 år. Det er blitt kremert med ganske kraftig varme 700—1000 grader. Et par knokler viser fortetninger i spongiosa-vevet, som tyder på alvorlig sult eller sykdomsperioder med forsinket lengdevokst. Her har vi kanskje et gløtt inn i den harde hverdag for 15—1600 år siden med høy barnedødelighet og feilernæring for ikke å si mangel på næring. Dette barnet var imidlertid ikke sendt tomhendt inn i dødsriket. Mellom de brente skjelettrestene ble det funnet 3 beinpiler med trekantet tverrsnitt og svake mothaker. Dette er oldsaksformer vi kjenner fra andre gravfunn både her i Trøndelag, men også fra andre deler av Skandinavia. Dette gjør at vi kan tidfeste graven til 3—400-tallet.

Tetningskitt mellom vegg og bunn i et trekar danner rammen rundt en samling brente bein. I beinsamlingen ble det bl.a. funnet tre piler. Foto: L.F. Stenvik.

Tre beinpiler funnet i trebeholder som inneholdt rester av et brent barnelik. Foto: Per E. Fredriksen.

Man kan alltids spørre seg hva et lite barn skulle med en slik krigersk oppsetting. Pilspissene ville vi vel normalt si var et typisk mannlig attributt. Men her viser det seg at vi har et overraskende trekk. En gjennomgang av gravmaterialet fra romertid (0—400 e.Kr.) i Trøndelag viser at slike beinpiler forekommer oftest i kvinnegraver.

Gravleggingene i gravhaugen på Lund.

Som et apropos kan det nevnes at det for 3—4 år siden ble funnet en skjellettgrav i Kvam, nord for Steinkjer, med sverd, spyd, øks, bryne, spillebrikker, etc. alt typiske mannssaker. Nå foreligger skjelettbestemmelsen og det viser seg at den døde var en 18—19 år gammel jente! Tilbake til vår urnegrav igjen. I tillegg til beinpilene var det også rester av en beinkam oppe i beholderen. Kammer er som tidligere nevnt også oftest funnet i kvinnegraver. Alt dette gjør at vi kanskje kan slutte at det lille barnet var en jente. Tett inntil kista ble det funnet rester av en tredje grav. Her ble brente bein funnet uten tegn til at de var lagt ned i noen beholder eller at det var laget et spesielt gravkammer for dem. Det kan nok på den annen side tenkes at byggingen av kista kan ha ødelagt et eventuelt gravkammer. Men disse beina er også analysert og de stammer fra en kvinne, ca. 25 år gammel. Hun ble kremert ved temperaturer mellom 500—1500 grader. Denne kvinnen har ikke fått med seg noen gjenstander i graven i hvert fall fant vi ikke noen.

I 1986 ble resten av gravhaugen utgravd og vi fant 4—5 andre samlinger av brente bein. Ingen av disse gravene inneholdt gjenstander. Det var også relativt små beinmengder i disse samlingene, slik at det var tildels vanskelig å aldersbestemme eller kjønnsbestemme dem. På fig. 8 er alle gravleggingene vist. Mellom plyndringsgropa og grustaket ble det funnet 3 beinsamlinger (T20722 t,u,x) med bein fra et voksent individ. Beina ser ut til å være brent omtrent ved samme temperatur slik at det kan være snakk om én begravelse. Høyst sannsynlig dreier det seg om en kvinne.

Ellers er det funnet rester av et voksent individ NV for plyndrings gropa, samt en samling av uvisst opphav N for den samme gropa.

Ut fra de bestemmelser som er gjort så er det en del interessante trekk. For det første er det relativt unge mennesker det dreier seg om. Levealderen var nok betydelig lavere enn i våre dager. På mange mater kan nok forholdene ha vært som i mange land i den 3. verden i dag der levealderen ofte ligger under 40 år. Sykdom og feilernæring har herjet. Et annet trekk er at kvinnene er forholdsvis godt representert. Dette er et forhold som passer bra med observasjonene som er gjort ellers i Trøndelag. Det viser seg nemlig at omtrent 3/4 av alle gravene som er kjønnsbestemt er kvinnegraver.

Dette reiser en rekke metodiske spørsmål. Var f.eks. denne typen graver, altså forholdsvis enkle kremasjonsgraver forbeholdt kvinner? Fikk menn en annen gravleggingsform som i ettertid er vanskelig å finne eller identifisere? Eller forulykket menn på havet eller falt i strid langt unna? Vi kan f.eks. tenke på visse fiskevær i Lofoten der nesten alle voksne menn fant sin grav på sjøen. Dette er spørsmål vi for tiden ikke har noe svar på.

Gravingen fortsatte som sagt i 1986. Da ble haugen utgravd helt ned til steril bakke som man sier, dvs. ned til det opprinnelige bakkenivå.

Snitt gjennom gravhaugen på Lund. Tegning: L.F Stenvik

Vi kunne dermed dokumentere en ganske interessant bygningshistorie. For det første viste gravhaugen seg å være omtrent 2 meter høy. Først var det imidlertid brent et kraftig bål på haugtomta. Restene etter dette bålet kunne sees som et tykt trekullholdig lag. Dette bålet var innrammet av en fint oppbygd steinring. Steinene var gjennomgående 20—30 cm i tverrmål og steinringens diameter 9,80 meter. Seiv om vi ikke fant brente bein i dette trekullaget er det likevel fristende å tro at dette har vært et kremasjonsbål. Vi kan ellers si at steinringen av denne typen er et trekk som av og til forekommer i denne tidsperioden. En trekullprøve fra dette bunnsjiktet i haugen ble ellers innsendt til datering ved 14C laboratoriet på NTH. Resultatet viser at trekull-laget kan dateres til 190 år (+ /- 50) e. Kr.

Den neste fasen i haugens oppbygging var bygging av en liten stein røys oppå trekullaget i sentrum av haugen. Deretter har man fylt på et leiraktig lag som gikk helt ut til steinringen. Man har antakelig tatt massen på utsiden av steinringen til denne påfyllingen. På denne måten ble det en slags grøft på utsiden. I de påfølgende byggetrinn ble denne grøfta gjenfylt og etter hvert har man åpenbart glemt hvor sentrum i den opprinnelige steinringen lå. Man har rett og slett bygd på skeivt.

Jeg regner med at disse påbygningene er gjort gjennom gjentatte gravlegginger i haugen. Man har bygd på litt hver gang. I profilen som vi kunne se ved å la den ene halvparten stå igjen kunne vi se 3—4 tydelige etapper i haugbyggingen. Det ble gjort et par andre funn i gravhaugen som fortjener omtale. Jeg har ikke villet kalle dette gravfunn så langt ettersom funnomstendighetene er noe uklare.

Et utsnitt av funn fra gravhaugen. Øverst rester av beinkammer og bein gjenstander fra kistebegravelsen. Nederst t. v. del av beinkam fra kistebegravelsen. I midten nederst en bronsebelagt blyperle eller vektlodd funnet i utkanten av haugen. Nederst til høyre flintavslag funnet i haugfyllen. Det stammer antagelig fra en steinalderboplass oppe på høydedraget der gravhaugene ligger. Foto: Per E. Fredriksen.

Allerede i 1984 ble det helt i utkanten av haugen funnet en bronseperle/eller kanskje det er et vektlodd? Funnet ble som sagt gjort i utkanten av haugen. Den 4 meter vide plyndringsgropa i midten kan være forklaringen. Det er vanskelig å knytte noen nærmere kommentarer til selve perlen enn at det sitter en tapp i selve hullet. Verken datering eller bruksområde kan på nåværende tidspunkt fastslås. Dette er forøvrig den eneste metallgjenstand som ble funnet ved undersøkelsen. Sist sommer ble det så gjort et annet funn av en noe tvilsom funnkontest. Mellom 1984 og 1986 stod profilen i gravhaugen åpen. Noe av det første vi fant da vi gikk i gang med opprensing av denne profilen var et hundekranium som stakk fram mellom noen store steiner i kjernerøysa i bunnen av gravhaugen.

Hundekraniet stikker fram mellom steinene i bunnen av gravhaugen. Foto: L. F. Stenvik.

Rent teoretisk kan noen ha plassert dette kraniet innimellom steinene en gang mellom 1984 og våren 1986. At det dreier seg om en spøk kan støttes av det faktum at alt annet beinmateriale som er funnet i haugen er brent. Hundekraniet var ikke det og skiller seg dermed helt ut. På den annen side skal vi ikke utelukke at det har vært en ubrent begravelse i haugen som kanskje senere er plyndret. En 14C datering av hundekraniet vil avgjøre om det dreier seg om et falsum. Hvis vi så skal ta en oppsummering av resultatene etter gravingene på Lund så må vi kunne si at det ga en rekke interessante opplysninger. For det første så ser vi at man på Lund i de første århundre etter Kr.f. har fulgt en gravskikk vi finner igjen i store deler av Trøndelag. Det er den konservative branngravskikken med røtter langt bakover i historien. Befolkningen i Leksdalen har med andre ord vært en del av en videre kulturtradisjon der skikkene er holdt i hevd i generasjoner. I andre deler av Verdalen har man fanget opp nye skikker på denne tiden. På garder som Hallem, Myr, Kvello og Valstad ser vi at man har orientert seg internasjonalt med prangende gravgods fra Romerriket. Men på den tross alt mer avsidesliggende gården Lund har man holdt fast ved det gamle. Er det noen som ser paralleller i dagens situasjon? Gravgodset man har sendt med de døde i graven var beinsaker. Jern forekommer f.eks. ikke. Det skyldes ikke at det var knapphet på jern. Undersøkelser som er gjort i de siste år har tvert imot vist at det var en utrolig rik jernproduksjon i Innherred i Romertiden. Vi kjenner til flere jernvinneplasser i Leksdalen som høyst sannsynlig er fra denne perioden bl.a. på nabogården til Lund: Karmhus. Men jern skulle altså iflg. skikken ikke legges med i graven. En annen observasjon kan vi kanskje også trekke fram. Det ser ut til at vi har en slags indre utvikling i gravskikken i haugen. De gravfunnene som er funnet lengst ned i haugen er enten uten noen form for markeringer. Etter hvert blir gravene mer forseggjort, først lagt i trebeholdere, dernest i en fint anlagt steinkiste med steinhellelokk. Dette er noe man har observert også i Namdalen, der gravskikken etter hvert blir mer og mer komplisert.

Alt i alt må man kunne si at den redningsaksjonen vi satte i gang ga en rekke interessante resultat. Vi har fått et gløtt inn i livet og døden på en gård litt unna allfarvei i Verdal, der gammel tradisjon er holdt i hevd.

Dr. med. Per Holck ved Anatomisk Institutt ved Universitetet i Oslo har analysert beinmaterialet