Hunndjevelen fra Verdal

"Omkom av rotgift"

I kirkebok for Strinda 22. juni 1794 står det
« Thomas Simensen Stenaunet 77 år og Dorthea Iversdatter Hegdahl 8 år - begge omkom av rotgift».

Marit var født i 1768, og hun bodde hjemme hos foreldrene på Karmhusbakken til hun var 22 år, noe som var ganske uvanlig. I 1790 dro hun til Trondhjem og til morbroren Tomas Sivertsen som bodde på en liten gård på Lade - Steinaunet. Han var ugift, men hadde en gammel kone til hjelp i huset – hun het Jøren Mikkelsdatter. Marit tok så arbeid hos en skomaker på Bakklandet en tid, senere var hun hos en høker, noen måneder senere var hun hos en apoteker, videre havnet hun hos en skoflikker som het Jon Arntsen Berg på Bakklandet. I løpet av denne tiden skal hun også ha født et barn, uten at det er gjort nærmere rede for barnet. Denne Jon Berg var 50 år og enkemann, og det ser ut til at han kan ha tilbudt Marit ekteskap om hun skaffet medgift.

Onkel Tomas hadde penger, og Marit visste hvor de befant seg. Det gjaldt bare å få ham av veien først. Her kom Jon Berg henne til hjelp. Sammen med en skoleholder Hermens klarte han «på falsk måte» å skaffe tilveie rottegift fra apoteket. Giften gikk under navnet «rottekrutt». Berg blånektet senere på at giften skulle brukes til noen annet enn rotter. 

Brød med smør, sirup og arsenikk

Den I. juni 1794 gikk Marit på besøk til onkel Tomas, som var alene hjemme. Med seg bragte hun seks skiver rugbrød med smør, sirup og arsenikk. Onkelen spiste med god appetitt. Da Jøren uventet dukket opp, fikk hun også tilbud om en skive, noe hun takket nei til - hun tålte ikke smør. Resten av skivene ble lagt i vinduskarmen. I løpet av natten fikk Tomas alle de klassiske tegnene på arsenikkforgiftning, særlig brekninger. Neste dag døde han før både lege og prest ble hentet.

Nå dukket Marit opp og begynte å frakte med seg kister med ukjent innhold ut av huset, noen av dem så tunge at hun måtte ha hjelp. Det hjalp ikke at Jøren protesterte - hun ble truet med både «tukthus og rådstue». Jøren fant de resterende brødskivene og tok dem med på besøk hos familien Hegdalen. Her fortalte hun hva som hadde skjedd, og om Marits tyverier fra stervboet. Så delte hun ut brødskivene. Dorothea, den ni år gamle datteren i huset fikk en skive - de to andre fikk søsteren Gurine og en nabogutt. Alle tre barna klaget på at det smakte sand av maten og la restene fra seg. Moren Marta smakte selv og var enig i at de smakte forferdelig. Men Guds gaver var dyre og hun tvang restene i seg. Alle ble syke og fikk voldsomme brekninger. Jøren fikk panikk og utbrøt «Gud bedre meg som skulle komme med dette» før hun strøk på dør.

Neste dag troppet Iver Hegdalen opp hos Jøren og fikk vite hvor brødet kom fra. Sammen gikk de til fogd Johan Berg. Mens dette foregikk var det blitt holdt registreringsforretning på Steinaunet. Marit stilte opp som arving - noe mer besynderlig var det at hennes husbond fra Bakklandet, Jon Berg, også møtte. Sannsynligvis ville han sjekke hvor stor medgiften hennes ble.

Fra Verdal historielags
skrifter 41 - 2012 og Nordenfjeldsk Tidende 20. mai 1914.

Full tilståelse

Pinseaften døde den ni år gamle Dorothea. Ryktene gikk om forgiftning, og saken ble overtatt av byfogden i Trondhjem, Thomas Møinichen, som besørget Marit arrestert og forhørt. Han ba også om at de døde ble obdusert, men det ble ikke funnet tegn på forgiftning. Under rettsaken på Lademoen tilsto Marit forgiftningen uten omsvøp, slik hun hadde gjort for byfogden en måned tidligere. Hun tilsto å ha hatt arsenikk i onkelens grøt, men brødet kjente hun ikke til. Hun kom med en rekke selvmotsigelser - det hele virker ganske forvirrende. Jon Berg ble ansett som så implisert i mordhandlingene at han ble belært om alvoret i edsavleggelsen - uten at det hjalp.

Marit trodde ikke at folk kunne dø av rottekrutt. Hun ville bare at onkelen skulle bli plaget eller syk fordi hun var irritert på ham. Senere kom hun med ny tilståelse, hvor hun dro inn tilfeldige personer i sitt komplott. Sorenskriver Koefoed dømte Marit etter forordningen av 7.februar 17 49 - som «grov morder». Lagretten opprettholdt denne dommen i 1795. Den siste brødskiven ble sendt til København hvor den ble undersøkt med Metzgers test. Den slo fast at det var arsenikk i skiven. Marit holdt like til sin død fast ved at Jon Berg var hennes medskyldige. Hun ble henrettet på det gamle retterstedet i Steinberget i Trondhjem 8. desember 1795. Hun var da 27 år gammel. Jon Berg sonet i Trondhjem Tukthus 1796-97. I 1801 bodde han som losjerende på Kalvskinnet, var enkemann, skomaker og 55 år. Sønnen Arnt Jonsen var 25 år og «søfarende».

Etter litt søk fant jeg en kilde som sier at "Marit ble Halshugget, hodet på stake"
Kilde

Marits slekt

Marit var yngste barn hos Siri Sivertsdatter og Sivert Olsen Karmhusbakken. Siri var født i 1724 på Midtgrunnan, og Tomas, som ble arsenikkforgiftet, var Siris eldre bror, født på Midtgrunnan i 1722, jfr.
Siurætten i Verdalsboka. Sivert var født i 1725 på Langdalen Store. I 1801 var Siri og Sivert husmenn med jord. De ble gift i 1752 og hadde disse barna:

Marit 1752-1764

Ole Borgen 1754-1818

Sivert 1758 - 1758

Sivert 17 60 -

Martha 1763-1769

Jon Sivertssøn Skjørholm 1766- (min tipp-tipp oldefar)

Marit 1768-1795 

Presteattestene karakteriserte Marit som «et vanartigt Menneske». I dag ville hun sannsynligvis ha fått en ganske kjent diagnose.

Kilder

• Torgrim Sørnes. «Uten nåde - de henrettede i Norge 1783-1814». Schibsted Forlag 2011.
• Kirkebøkene for Verdal .
• Nordenfjeldsk Tidende 20. mai 1914.