Leksdalens Meieri
Denne artikkelen bygger på opplysninger fra landbruksdirektørens årsberetning for 1900, Innherredsmeieriets jubileumsbok, Leksdalens Meieris regnskapsbok for 1900-1903 og samtaler med Per Aksnes og Hjørdis Malmo. Per Aksnes er født i 1902 og vokste opp like ved meieriet, og Hjørdis Malmo er datter av Julie Norum, som var meierske ved meieriet fra 1904 til 1907. Det kan enda finnes protokoller, regnskapsbøker, eller andre skrifter, som kunne gi en enda mer korrekt og fyldig beskrivelse av meieridriften i Leksdalen. De kan finnes i skuffer og skap, eller på et eller annet "mørkloft". Hvis det skulle finnes noe, bør det tas vare vare på og gjøres kjent.
Foto fra 1907. Leksdalens Meieri er bygningen midt i bildet (med murpipa). Ellers sees bakerst til v. Lund gard og t.h. Lundsbakken. Det Ulle huset foran Lundsbakken er bakeriet, og t.h. for meieriet sees Kvernstua. Helt t.h. ved elva ligger Lund sag og høvleri, ogforrest i bildet sees Leksdal skytterhus. Som det kan sees, var Lundselva oppdemt på denne tiden for å skaffe vann til drift av sagbruk og kvernhus.
I siste halvdel av det forrige århundre ble det etter hvert stor tilgang på billig importert korn. Dette førte naturligvis til at den innenlandske kornproduksjonen gikk kraftig tilbake. De arealene som nå ble ledige, ble nyttet til forproduksjon. Dette ga så grunnlaget for en kraftig vekst i husdyrholdet, med derav følgende overproduksjon av melkeprodukter. Smøret var i første rekke det produktet som kunne omsettes i noen større mengder. England hadde på den tiden et stort underskudd på smør, så det var flere firmaer som etter hvert tok til å eksportere smør dit. Men kvaliteten på smøret som ble produsert på de enkelte bruk, var ikke alltid av beste kvalitet. Hygienen kunne være så som så, og kjøling av melka for å øke holdbarheten var ukjent. Det var heller ikke lett å få folk til å avkjøle melka, etter at den bakteriologiske forskningen var kommet så langt at kjøling ble tilrådd av veilederne. Grunnen til motstanden var at melka ved avkjøling fløytet opp dårligere. Dette var før separatoren ble oppfunnet i 1870-80 årene. Forbrukerne av smør, både i byene her i landet og på eksportmarkedet, satte etter hvert strengere krav til kvaliteten. I Danmark hadde de kommet lenger med å behandle melk og lage kvalitetsprodukter, i spesielle lokaler som de kalte for meieri. Her i landet var det bare de største gårdene som hadde muligheter for dette. Det første gardsmeieriet som ble startet i Norge, var ved By Bruk ved Steinkjer i 1847. Så fulgte gardsmeieriet ved Sundnes Bruk på Inderøy i 1850. Før den tid hadde det i noen år vært produksjon av jarlsbergost på nabogården til Jarlsberg Hovedgård.
De første andelsmeieriene kom i gang i slutten av 1850-årene. Det første i Trøndelag var Mo Meieri på Levanger (1861). Men det var først mot slutten av århundret at den store meieriutbyggingen skjedde. Fra 1875 til 1905 økte antallet meieriselskap fra 74 til 810 i landssammenheng, en økning på 726 meieriselskap. I denne perioden var det også en stor utvikling i meieridriften. Nevnes kan: Isavkjøling, separator og pasteurisering.
Produktkvaliteten bedret seg, etterspørselen var god, og rundt århundreskiftet var prisene stigende og optimismen stor. Melkeprodusentene i Leksdalen var tilsluttet Verdalens Meieri fra starten i 1884. Men på grunn av lang og dårlig veg, fant de det i 1900 hensiktsmessig å starte sitt eget smørmeieri i Leksdalen. Opptakten til dannelsen av meieriet kan leses i meierimester Wolds beretning i landbruksdirektørens årsberetning for 1900:
"Deltog derefter som prisdommer i den 3die lokale Meieriudstilling paa Levanger og reiste derfrå til Gaarden Lund i Leksdalen i Værdalen, hvor tomt til et meieri paapegedes. Senere sendtes Forslag til Anbud og Kontrakt for Anskaffelse af Maskiner og Apparater og Montering ved Meieriet."
Dette var den 28. februar 1900.
Regnskapet for 1900 viser at byggearbeidet kom i gang i april, og allerede i oktober ble den første melka mottatt. Meieriet var organisert som et andelslag. Andelene var fordelt etter sannsynlig melkeleveranse, fra 1 til 12 andeler pr. bruk, med et innskudd på kr. 50 pr. andel.
Det finnes ingen styreprotokoll, men i forbindelse med en sak har følgende skrevet under i regnskapsboka 17. august 1902: A. Lund, Olaus Karmhus, M. Musum, Per Hermann og A. Bunes. En kan regne med at dette var styret i andelslaget på den tiden. Meieribygningen er beskrevet slik av meierimester Wold i "Norsk meieritidend":
"Meieriet er ikke stort og omfatter følgende rom i 1. etage: melkemottagelsen med Garvens nysiltmelksvægt, en del av nysiltmelk skarret med sil over, samlekar for den skummede melk, Schmidts kjøler med heiseverk samt skummetmelksvægten "Exakt". I flugt med modtagelsen er kjedel- og maskinrum og til høyre for skummingsrummet er smørkammer, kontor og oppgang til 2. etage.
I 2. etage er sal og beboelsesrum. Monteringen av pasteurer, separator, kjølere og pumper krevde et areal av ca. 9 m FD. Monteringen har næsten uden undtagelse været overdraget Erik Eriksens maskinværksted, Trondhjem. Når fløden i "Triump" er opvarmet til 85°C, ledes den over kjøleapparatet, som kan hæves og senkes efter behag. Den skummede melk pasteuriseres ved 90°C, avkjøles paa lignende kjøleapparat og samles i skummetmelkskar ret, hvorpå "Exakt" i passende portioner fordeler den skummmede melk tilbage til leverandørene. Dette er jo alt saa letvint, og arbeidet gaar som en dans. Annerledes var det i gamle dage, da meierskene sled uten stands."
Som avslutning på beretningen om det nye Leksdalens Meieri tar meierimester E.W. med følgende:
Oppe lenge før fire
ind i de iskolde rom
med arme og fingre stive
og ryggen ond og krum.
Ofte de sled som hester
løftet, bar og drog,
medens gikt og nervøse smerter
blev den arv de tog.
I tillegg til meieribygningen var det stall for 5-6 hester, WC, ved- og kolbu og ishus. Vatn til meieriet ble tatt fra stokkbekk i Leikarhaugen på andre sida av Lundselva. Ledningen ble lagt i sagfliskasse langs Lundsbrua, for å hindre frost. I tillegg var det vassledning fra stokkbekk ved Lund.
Som drivkraft den første tiden ble det nyttet kolfyrt dampmaskin(lokomobil). Ca. 1910 ble denne utskiftet med oljemotor, som var i drift til den elektriske kraften kom i 1914. Da denne lokomobilen ble solgt, skulle den fraktes ned til Øra. Det var ikke så enkel en sak på den dårlige vegen, og under transporten holdt den på å velte. Men Anton Musum, som var en stor, kraftig kar, fikk satt skuldra til og hindret det. Etter dette var Anton Musum skeiv i skuldra all sin dag. Ved starten ble Johanna Haarberg ansatt som bestyrer. Hun hadde vært bestyrer ved Vuku Meieri fra 10. august 1897. Som maskinist ble ansatt Hans Nordvik. Nordvik var småbruker og andelseier i meieriet. Han var trolig maskinist til meieriet opphørte i 1917.
I Innherreds Folkeblad står det skrevet om Johanna Haarberg:
Johanna Haarberg var meierske i Vuku og Leksdalen Meieri. Hun sluttet som meierske i 1920 og samme år gikk hun Norske Kvinners Nasjonalråds sosialkurs. Hun ble deretter bestyrerinne for Kjellands Dropsfabrikks sosiale avdeling. Fra 1923 drev hun sin fars gard på Ørlandet. Hun døde i 1925. Ugift. Hun hadde flere tillitsverv innen meierifolkets organisasjoner. Hun tok initiativet til stiftelsen av landets meierskeforening i 1913, og var formann i denne forening til 1921. I tillegg var hun meierskenes representant i Norske meierifolks landsforening i 10 år.
Johanna Haarberg var sikkert ved meieriet ut året 1903. Det finnes nemlig ei regnskapsbok for meieriet for årene 1900-1903, og så sent som i 1903 er det hun som har ført regnskapet. Etter Johanna Haarberg var det Julie Norum fra Inderøy som overtok som bestyrer. Hun var ved meieriet til hun i 1907 giftet seg med Anton Ofstad, som da var meierist ved Stiklestad Meieri. Etter at de giftet seg, arbeidet de begge ved Hylla Meieri ei tid. Ellers var de flere steder, før de kom tilbake til Røra Meieri. Ofstad sluttet i meieriyrket i 1917, mens Julie arbeidet ved Røra Meieri til det ble nedlagt i 1933. Etterkommere etter henne, som bor på Røra, kan fortelle at det fremdeles finnes gaver etter henne som hun fikk da hun sluttet ved Leksdalens Meieri.
Som ny meierske i 1907 ble så ansatt Gunhild Eriksen fra Geitastrand. Hun sluttet trolig i 1914, da hun fikk tuberkulose og døde i 1916. Gunhild Eriksen hadde den første damesykkelen i Leksdalen. Per Aksnes lærte seg å sykle på denne sykkelen. Gunhild Eriksen var søster til mor mi, og etter at Gunhild døde, arvet mor sykkelen, og det ble til at også jeg lærte å sykle på den. Denne sykkelen endte forøvrig sine dager da min søster var på veg heim fra prestedag. På Naustsanden hadde Buneshestene fått kyrne på flukt. Prestungene måtte redde seg unna, og sykkelen ble smadret under ku- og hesteføtter.
Det er så litt uklart om Gunhild Eriksen ble avløst av Else Pettersen, som trolig var fra Sortland. Else fikk en datter i august 1916, og sluttet trolig da. Per Aksnes fortalte i detalj om da han og Helge Lund kjørte til Bunes for å hente jordmora til Else. Hun hadde selv gått bort til telefonsentralen, som var på det gamle Leirådal, for å varsle jordmora om det som foresto. Inntil det kom ny meierske, vikarierte Oline Nordvik.
Den siste meiersken ved meieriet var Kristine Askvik. Per Aksnes sier at hun var fra Bergenskanten, og at hun var ivrig "målmann" og avholdskvinne. Han har videre fortalt at han kjørte henne til stasjonen da hun reiste. Per Aksnes husker også at hun ba ham om å gå på bokhandelen og kjøpe noe lesestoff til henne. Han kjøpte Martin Kvennavika, så hun fikk sikkert en fornøyelig togreise til Bergen. Utdrag fra regskapsboka viser at det ikke var så store melkemengder som ble levert til meieriet. Hele årsleveransen var knapt det som tilsvarer en middels melkeprodusent i Leksdalen i dag.
I 1917 ble Verdal Meieri bygget. Driften ved Leksdalens Meieri ga dårlig utbetalingspris for melka, så det ble besluttet å legge ned. De største leverandørene gikk da over til å levere melka på Øra, mens de mindre gikk tilbake til å lage smøret hjemme, for salg gjennom smørlag. Etter at meieridriften var slutt, ble selve meieribygningen revet og oppsatt som skolebygg ved Lysheim i Sparbu. Uthusene ble til saghus ved Granholt. Bunes-saga, eller Nersaga som den ble kalt til daglig. Den elektriske motoren kom til Karmhus, og avkjølingskaret, som var av tre, ble kjøpt av Anton Aksnes og brukt til å vaske sauer i. Etter at meieriet var revet, ble Leksdalen Bedehus bygd på tomta.
