LEKSDALSVATNET

Om Leksdalsvatnet

Utdrag fra Verdalsboka – «Heimer og folk – Leksdalen 1800-1940»

LIVET I LEKSDALEN GJENNOM 140 ÅR - AV KARL HERMANN
Leksdalsvatnet - en ressurs og trivselsfaktor i landskapet

Uten å bli beskyldt for å være for stor lokalpatnot, må en ha lov til å si at Leksdalsvatnet ligger som en perle i landskapet.

Og slik har det ligget her siden isbreen smeltet, trakk seg tilbake og etterlot en endemorene ved Hallem. Denne terskelen hindret vatnet i å rinne ut mot sør og ned i Verdalselva. Hadde vatnet fått utløp den veien, hadde det i stedet for en innsjø blitt en dal fra Hallem opp til fast fjell ved Figgaoset. Da hadde det vært et helt annet landskap enn det er i dag.

I den første tida etter issmeltinga - for åtte til ti tusen år siden - var Leksdalsvatnet ei arm av Beitstadfjorden. Men etter hvert som trykket av isen lettet og landet hevet seg, ble vatnet skilt fra fjorden og ble til en innsjø som fikk sitt utløp mot nord gjennom elva Figga, som rinner ut ved Steinkjer. Vatnet er 13 km langt og har ei grunnflate på 21, 5 km2. Høyden over havet er 67 meter. Det er et forholdsvis grunt vatn, ca. 18-20 meter djupt, og med største dybde på ca. 25 meter. Den viktigste inn-løpselva er Lundselva. 1 tillegg er det mange større og mindre bekker.

Foruten å prege landskapet og være en betydelig trivselsfaktor, har Leksdalsvatnet gjennom alle tider hatt stor økonomisk betydning for befolkningen rundt vatnet. Det har også en viss betydning ved å stabilisere klimaet.

Vatnet har god bestand av ørret, røye og ål, og det finnes også laks. 1 eldre tider var det sikkert av umåtelig stor verdi å kunne fange fisk i vatnet og bekkene for å berge livet. Redskapene var nok andre enn i dag. Det er naturlig å tru at fisken ble fanget i bekkene om høsten, når den gikk opp for å gyte. Teiner har vært i bruk i lange tider, men også lystring var en effektiv fangstmåte. Lystring er en gammel fiskemetode som foregår ved at man i mørket retter en lyskilde ned i vannet og fanger (spidder) fisken med et fiskeredskap kalt lystregaffel eller lyster. Gaffelen har tinder med mothaker, er montert på et langt skaft (som regel av tre) og brukes som stikkvåpen.

Det ble også fra gammelt av fisket med krok og mark som i dag. Senere ble det garn og not. Fram til nylongarna kom, var det nesten bare not som var et effektivt redskap for å få tak i røya, selv om det kanskje ble tatt noe røye på isfiske også tidligere.

Den beste plassen for notdragning var antakelig ved Hodalen, men forholdene for notdragning der ble ødelagt da nyveien ble bygd langs vatnet der. Det samme skjedde også ved Staurdalen i Klinga. Et navn som Notvollan på Bunes vitner om at det har foregått notdragning der også.

I Skjørholmen var notfisket av så stor økonomisk betydning at det ble verdsatt i matrikkelen og også omtalt i offentlige dokumenter ved flere anledninger. Så sent som i 1930-40-åra ble det tatt så store fangster både i Hodalen og Skjørholmen at fisken ble kjørt heim med hest og bikkvogn. Det ble også tatt ganske gode fangster av gangsrøye med håv, fra land eller fra båt ved Klingberga.

Nå blir røya for det meste fanget på nylongarn om sommeren, og den fisken er selvfølgelig av mye bedre kvalitet enn den gytemodne som ble fanget i not om høsten.

Med de dårlige veiene som fantes i tidligere tider, er det rimelig at Leksdalsvatnet ble tatt i bruk som ferdselsåre, både sommer og vinter. På grunn av den tunge og vanskelige veien i Klingberga var det naturlig at den største trafikken ble fra Bunes og Ausa til Hallem.

De mange ekteskapene som er inngått mellom folk fra øst- og vestsida av Leksdalsvatnet viser at det har vært nære forbindelser mellom de forskjellige grendene, og at is og vatn har bidratt til å lette dette samkvemmet. Når det var skøyteis og godt sparkføre brukte barna fra Tuset og Aksnes isen på vei til skolen i Nord-Leksdalen.

Hildur Tufset har fortalt at enda så seint som i 1930-40-åra brukte de ofte å ro fra Haukåa til Vistvik eller Hallem når de skulle på Øra eller til kirka.

En del gårder i Haukåa og Stiklestad har allmenningsrett i Leksdalen. Når de kjørte med hest, og isen var farbar, var dette en lett og god snarvei. Det har også blitt kjørt store lass med bil og traktor etter isen.

Men selv om isen er tjukk og egentlig trygg, kan det oppstå trekantsprekker som kan skape farlige situasjoner. Far min fortalte om en slik situasjon: Han kjørte med hest fra Bunes til Hallem, da Sigvald Selnes kom med tømmerlass på lastebilen og passerte ham. Da den tunge bilen kom over en slik sprekk, ga isflaket etter og ei vannsøyle ble presset opp, men på grunn av farten kom han seg mn på trygg is. Den gangen gikk det bra!

Men kirkebøkene for Sparbu og Stiklestad kan fortelle om mange tragiske hendelser både på isen og på sommers tid. De kan også til dels gi et bilde av hendelsesforløpet ved ulykkene. De fleste av de druknede har gått gjennom tynn is på førjulsvinteren, eller på råtten is om våren.

I tidsperioden fra rundt 1850 fram til først i 1950-åra var Leksdalsvassdraget en viktig transportvei for tømmer ned til sagbrukene og sliperiene ved Steinkjer. I tillegg til tømmeret som ble fløytt ned Lundselva, ble det også samlet tømmer langs strendene ved vatnet. Det ble så ført med spellflåte i klase fram til Figgaoset for deretter å bli fløytt ned Figga. Noen rodde også sitt eget tømmer i mindre klaser fram til Figgaoset.

Før kjøleteknikken fikk sitt inntog, ble det saget en god del is på vatnet. Isen ble oppbevart i sagflis og brukt til kjøling av melk på gårdene og til kjøling av for på de mange revefarmene som lå rundt vatnet. Også Leksdalens Meieri, som ble drevet fram til 1917, var en stor isforbruker.

Som arena for fritidsaktiviteter har isen på Leksdalsvatnet vært mye brukt. Skeisrenning er allerede nevnt. I årbok for Verdal Historielag 1994, side 125, er et skøyteløp på Leksdalsvatnet den 2. januar 1889 referert med resultatliste. Å lage karusell av kjelke og et langt reip har vært en populær leik.

I mange år, fram til det ble landbane for travkjøring ved Landfall, var det vanlig med travløp hver vinter ved Sem i Sparbu og ved Bunes eller Hallemsstøa. Det har også vært bil- og motorsykkelløp ved Bunes. Under krigen brukte den tyske krigsmakta Leksdalsisen som skytefelt for kanoner. Hva med fisken der granatene falt?

Rutebåten "Trygg"

Rutebåten "Trygg", som gikk i rute mellom Hallem og Sem i Sparbu i åra fra 1916 til 1923

I åra fra 1916 til 1923 var det rutebåtdrift på Leksdalsvatnet.

På konstituerende generalforsamling på Steinkjer den 2. mai 1916 ble Leksdalsvandets Baadlag A/S stifta, og til styre ble valgt: Johan Kr. Schiefloe, Erling Samdal og Anton Aksnes. Aksjekapitalen ble fastsatt til kr. 3000- med aksjer pålydende kr. 50,-.

Det var kanskje "Mjøsas hvite svane" og Snåsavatnets "Bonden" som var forbilder?

Foruten å frakte passasjerer og gods, skulle båten også slepe tømmer. Det ser ut til at optimismen har vært ganske stor, for de fleste aksjer ble tegnet av gårdbrukere bosatt ved eller i nærheten av vatnet. Men blant aksjonærene var også tømmerkjøpere som A/S Steinkjer Dampsag og Høvlert og A/S Helge Rem By Brug.

Dessverre kom det ikke til å gå så godt med dette foretaket som en kunne ønske. Båtmotoren som ble innkjøpt, var brukt, og skulle vise seg å være svært upålitelig. Dette førte til mange situasjoner som kunne være ubehagelig både for passasjerene og båtlaget. Båtens navn var "Trygg", men ble på folkemunne omdøpt til "Utrygg". Båtfører var Gustav Andstad fra Sparbu. Han fikk sikkert høre mange kommentarer og sannhetsord under sin tjeneste.

Økonomien i båtlaget var også dårlig, og i 1923 ble båt med naust solgt for kr. 1200-, og garantistene måtte ut med kr. 100 - hver for å dekke lagets gjeld.

Grunneierlag

Leksdalsvatnet og Lundselva grunneierlag har spilt en viktig rolle når det gjelder å ivareta Leksdalsvatnet både som en verdi for grunneierne og til glede for allmennheten.

Alt så tidlig som i 1927 var det etablert ei form for grunneierlag ved Leksdalsvatnet. Det går bl. a. fram av de saker som ble ført mellom grunneierne og en person som var anmeldt for ulovlig fiske. Ved herredsrettsdom den 28. september 1928 ble det slått fast at fiskeretten i Leksdalsvatnet tilhører grunneierne. Den anmeldte ble dømt

" - - etter straffelovens § 407 til å betale en bot til statskassen, stor kr. 5, - - fem kroner. Hvis boten ikke betales, blir den å avsone med fengsel i l - en - dag".

Dommen ble anket til lagmannsretten, men ble stadfestet av Trondhjem lagsogns lagmannsrett 8. april 1929. Den tiltalte ble i tillegg idømt kr. 25, - i saksomkostninger.

I de følgende åra kan det ikke registreres aktivitet i dette grunneierlaget, men etter initiativ fra stasjonsmester A. S. Bakken ble det i 1948 gjort forberedelser til å få i gang et nytt grunneierlag, og det ble nedsatt ei nemnd for å utarbeide forslag til vedtekter.

På stiftelsesmøte på forsamlingshuset "Fossheim" den 19. juni 1948 ble vedtekter for grunneierlaget vedtatt, og styre ble valgt med Karl K. Aksnes som formann. Hensikten med laget var at grunneierne selv skulle forvalte kultivering og bruk av vatnet i tråd med Innlandsfiskenemndas reglement.

I de vel femti åra som har gått siden starten, har grunneierlaget hatt stor betydning for å organisere fellesansvaret for et av landets beste fiskevatn og for naturen som omkranser det i nedslagsfeltet. Strandretten til vatnet er av stor betydning for det enkelte bruk, og kommer kanskje til å få enda større økonomisk betydning i framtida.

Selv om grunneierne respekterer allemannsretten til bruk av utmark og vatn, er pleie av naturområdene grunneierlagets ansvar. Grunneierlaget er et eksempel på godt organisert tiltak for kultivering. Tiltak for vern av miljøet og å bedre innsikten i de økologiske sammenhengene er gitt stor oppmerksomhet i de seinere år.

Hvem er så grunneiere i Leksdalsvatnet?

Advokat Rygg skriver i 1965:

"Den som eier strandlinje mot vassdrag har også fiskerett i vatnet når intet annet er bestemt i vedkommende eiers hjemmelsdokumenter Dette vil også gjelde for den som får hyttetomt med strandlinje, og dette også om tomten bare er festet av vedkommende. "

De første åra betalte grunneierne medlemskontingent. Denne ordningen er nå avviklet, og alle registrerte grunneiere får gratis fiskekort. I dag er de fleste grunneiere registrert som medlemmer i laget.

I 1973 ble også grunneierne til Lundselva, opp til Markafossen, tatt med i laget, og fiskekortene gjelder nå både for vatnet og Lundselva.

Stor virksomhet langs Lundselva

Også Lundselva har i alle tider vært viktig for bygda. Langs elva lå mange sag- og møllebruk. Det viktigste sagbruket var vel Lund sag, som ser ut til å ha hatt stor betydning for saging av tømmer både fra allmenningen og privatskogene. Her var det også høvle ri.

Alle disse vassdrevne sagbrukene ble nedlagt da bygda fikk elektrisk kraft i 1914. Det eneste sagbruket som fortsatt var i drift etter den tid, var vass-saga i Nedre Markafossen. Den var i bruk helt fram til Markagrenda fikk elektrisk kraft i 1952. Under andre verdenskrig var det også mølle her.

Også i Dalemarkbekken var det et sagbruk. Det lå i fossen like nedenfor Aspåstjønna. Dette sagbruket var også i bruk inntil den elektriske krafta kom i 1914. Her var det også stamphus. Stamping var ei form for toving av tøy for å få det tett og mjukt. Stampinga foregikk ved hjelp av vatn og en sindig innretning som ble drevet av et vasshjul.

I 1811 ble det gitt fornyet bevilling for ei rekke sager i fogderiet, også i Leksdalen. Alt i 1758 ble det gitt bevilling for saging av et visst antall bord ved Lund sag. Da eieren av Leksdalsgodset, Broder Vilhelm Klüwer, døde i 1816, måtte enka Sofie Hersleb Kliiver søke Kong Carl Johan i Stockholm om ny bevilling til saging av "udskipings-bord", som det stod i søknaden. Den ble innvilget i 1818. Også Tuset sag i Tusetbekken fikk ny bevilling, den tidligere var fra 1771, og Marken sag i Øvre Markafossen, med bevilling fra 1769, fikk også fortsette.

Hvor lenge disse siste sagbrukene var i drift, veit vi ikke.

Det var møllebruk i Fiksebekken, og trolig også i Tusetbekken.

Som transportvei for tømmer fra allmenningen og gårdsskogene var også elva viktig. Det ble fløytet tømmer i elva fram til 1941. Det ble bygd dammer i fjellvatna alt i 1880-åra for å skaffe vatn til fløytinga.

Lundselva er også lakseførende, og har nok bidratt litt som matkilde. Ved takst av Hofstad nedre i 1839 står det: "Der var tatt hensyn til at der var anledning til fiskeri i elven". Men slik har nok likevel Leksdalsvatnet vært viktigere.