Rutebåten "Trygg"

Schjeflo ble på samme møte valgt til formann i styret og fikk fullmakt til å arbeide videre med motorkjøpet. Da neste styremøte ble holdt knapt en måned senere, var handelen avgjort, og prisen var kr. 1.650,-. Selgeren hadde til og med forpliktet seg til å ta en aksje i båtlaget, og alt var såre vel til så lenge. Båten som nå lå ved Nordsikaia på Steinkjer var nærmest klarert fra Stavrums hand, men styret var ikke riktig fornøyd ennå.

Før båten ble satt i drift skulle følgende gjøres:

a) Linoleum lægges paa dørk og bænker i pasager-rummet, samt kahytgulvet

b) I kahytten anbringes stoppede skindputer

c) Anbringelse av solseil

d) Rækværk anbringes rundt taket paa kahytten

e) Et passende flag kjøpes

Resultatet ble mest for et luksusfartøy å regne. Verken linoleum eller "stoppede skindputer" var neppe dagligdags for menigmann den gangen. Dermed var båten klar for drift, men måtte likevel først ha sertifikat. Etter at skipskontrollen i Trondheim hadde besiktiget fartøyet, ble kursen satt for Verdal. På Øra ble motoren tatt ut, og båten ble fraktet over land til Hallemstøa. Planene om rutebåt på Leksdalsvatnet ble selvfølgelig behørig kommentert i lokalpressen, og Innherreds Folkeblad skriver den 14. juni 1916:

- Motorbaaten blev transportert til Leksdalsvatnet nat til lørdag. Etspand paa 4 heste trak den ganske letvint med undtakelse av Hallemsbakkene hvor man maatte anvende det dobbelte antal. Efter "stabelavløpningen" gjorde man straks en tur nordover våndet, og alt gik utmerket. Senere har den gjort flere turer. Baaten blir sat i fast rute fra 20. ds.

Prisen for å frakte båten fra Steinkjer til Trondheim og retur til Verdal og Leksdalsvatnet kom seg på kr. 204,54. Samme avis forteller også at båtlaget skal ha generalforsamling i Viken. Selvfølgelig ble båten brukt som framkomstmiddel. Denne gang var den forbeholdt de stolte aksjonærer. Åpningsfest ble holdt samtidig, og møteprotokollen forteller at det ble servert "kaffe, chokolade og smørebrød". Som båtfører ble ansatt Gustav Andstad fra Sparbu med en betaling av kr. 5,- for hver dag som båten gikk i rute. For ekstraturer utenom rutedagene skulle Andstad lønnes særskilt etter nærmere overenskomst. Båten fikk navnet "Trygg", et navn som senere skulle vise seg noe upassende. Men foreløpig var alt fryd og gammen.

Kvitmalt og fin og medflagget til topps har "Trygg" ankret opp utenfor Fisknes. Fra Verdal historielags
skrifter 18 - 1991

På grunn av manglende kaianlegg var man avhengig av lettbåten for å bringe passasjerene til og fra "Trygg". Fra Verdal historielags
skrifter 18 - 1991

"Kaptein" Andstad og hans skute gikk altså mellom Hallem i sørenden av Leksdalsvatnet og Sem som ligger i nordenden - med 6-7 stoppesteder langs vatnet. Overfarten tok omlag 1 time, og man gjorde 2-3 turer hver dag, tirsdag, torsdag, lørdag og søndag. Billettprisen mellom Hallem og Sem var kr. 1,- med en minstepris f.eks. Hallem-Bunes på 40 øre.

Man ønsket å holde god orden på båten, og styret vedtok enstemmig å forby "nydelse av spirituosa ombord". Berusede personer skulle nektesadgang til "Trygg", og eventuelle slike "som er kommet ombord, kan nægtes at fortsætte reisen med baaten", står det skrevet i protokollen. Trolig var den berusede person klinkende edru før han hadde svømt i land.

Et nærliggende spørsmål for oss i dag kan være: Hvem sto bak dette foretagendet og hva var egentlig formålet? For å ta det siste først, så har vi såvidt berørt det innledningsvis. Foruten persontrafikk skal slep av tømmer ha vært et av formålene med båten. Dette blir bekreftet når vi tar for oss listen over aksjonærene, hvor vi bl.a. merker oss A/S Stenkjær Dampsag og Høvleri og A/S Helge Rein By Brug.

Flertallet av de nærmere 60 aksjonærene var imidlertid gårdbrukere bosatt omkring og i nærheten av Leksdalsvatnet. Omlag halvparten av dem var verdalinger, mens resten kom fra Sparbu/Steinkjer-distriktet. Lagets økonomi var nok heller svak, og i mai 1919 fant styret det riktig å sette opp billettprisen til kr. 2,- og kr. 3,- henholdsvis for tur og retur. For å ta med sykkel på båtturen var prisen 25 øre. Samtidig ble kassererens lønn for 1917-18 satt til kr. 50.-. Ifølge lagets lover var fellesmøtet den øverste myndighet. Av referatet fra et slikt møte 23. juli 1921, går det fram at båtlaget nok ikke hadde bare "medvind på sin seilas". Uten at det er nevnt noen detaljer, ga formannen en utredning fra de to siste år, om de uhell man hadde vært utsatt for med båten og årsakene til dette. Ved samme anledning måtte styret tåle "en liden kritik" av det som var hendt. Det verserer ennå, omtrent 70 år etter at båten ble solgt og laget avviklet, endel historier om til dels "dramatiske" hendelser med "Trygg".

Motoren som ble innkjøpt, var brukt, og skulle vise seg å være noe upålitelig. Dermed oppstod det situasjoner som var beklagelige både for båtlaget og passasjerene.

Arne Okstad forteller om en gang det ble motorstopp mellom Skjørholmen og Bunestangen. Mens man strevde med å få motoren i gang, drev båten mot Klinga, og det varte og det rakk før man igjen fikk start. Man fikk også andre problemer ettersom det ikke fantes noe "avtrede" ombord. Å bruke båtripa var neppe noen ønskesituasjon, særlig for damene. Men lettbåten ble redningen, og de "trengende" ble satt på land i Klinga. Ole Støa forteller om en gang han og faren Helmer skulle til Dalum i Sparbu på grøfting. Helmer tok båten til Sem, mens Ole syklet. På heimturen ble det problemer med "Trygg", og Helmer måtte tinge skyss med robåt fra Sem for å komme seg heim. Slike hendelser var det flere av. Ikke så rart da, at navnet på båten ble til U-Trygg på folkemunne.

Aksjebrevene i båtlaget var slik utformet. Fra Verdal historielags
skrifter 18 - 1991

Leksdalingene benyttet også "Trygg" som kirkeskyss til Stiklestad. Tradisjonen vil ha det til at mens båten lå ved Hallem og folket var til messe, kortet mannskapet ventetida med kortspill ombord i båten. Kritikken og problemene med båten la nok en demper på aksjonærenes iver til videre drift. Det førnevnte fellesmøte (23. juli 1921) vedtok nemlig en henstilling til styret om å overveie realisasjon av båten eller på annen måte ordne opp i finansene i laget. Ekstraordinært fellesmøte ble berammet til midten av september s.å.

Noe fellesmøte ble ikke holdt før 4. februar 1922, og det gikk ganske tregt med slaget og avviklingen av laget. To forskjellige kjøpere var inne i bildet uten at noen handel kom i stand.

En ny avviklingskomité måtte velges, og i 1923 ble båten med naust og tilbehør omsider solgt til Anton Aksnes for kr. 1.200,-. Dermed måtte garantistene ut med kr. 100,- hver for å dekke lagets gjeld. Den siste møteprotokollen er ført i pennen av Johannes Minsaas, som også var avviklings-komitéens formann.

Da sykkelen etter hvert ble allemannseie og automobilen var kommet til distriktet, var "toget gått" for motorbåten "Trygg". Dessuten ble vegen gjennom Klinga utbedret. Andre framkomstmidler hadde tatt over.

Betjeningen på Verdal Samvirkelag er her gjester på Nedre Langli i Henning sommeren 1916. De reiste med "Trygg" fra Hallemsstøa. Fra venstre bakerst drar vi kjensel på enkelte av betjeningen - Hildur Minsaas Iversen, Agnes Bones, Johannes Minsaas og helt til høyre Frida Bye Norum. Fra Verdal historielags
skrifter 18 - 1991