Sigurd Haugdahl

Utdrag fra Verdal historielags skrifter : årbok. 1997 Vol. 24

Sigurd Haugdahl - Verdaling som ble verdensberømt racerkjører

Av Morten Veimo

En begynner med å gjengi overskrifta i et avisutklipp fra 1922: "SIG. HAUGDAHL SÆTTER VERDENSREKORD MED AUTOMOBIL. 290 kilometer i timen."

Denne overskrifta er nesten historia om Sigurd Haugdahl i et nøtteskall. Samtidig med dette hadde han verdensrekordene for samtlige distanser, fra 1 til 10 engelske mil, som var vanlige i veddeløpskjøring den gangen. Rekorden som offisielt lydde på 180,27 engelske mil i timen

var fenomenal. Dette skjedde sjølsagt i Amerika. Den norsk-amerikanske avisa Skandinaven nevner Haugdahl som "grassatkjører", og i U.S.A. visste alle veddeløps-interesserte hvem Sig. var. I flere av USAs stater ble det holdt årlige statsutstillinger og motorracene var ofte lagt til disse markedene.

Sigurd Olsen Haugdahl ble født 10. januar 1891 på gården Tiller Nedre i Leksdalen. Foreldrene var tidligere lærer i Leksdalen, Ole S. Haugdahl og hustru Lovise, født Langli.

Sigurd Haugdahl, fotografert hos A. Røske, Trondheim, like før han emigrerte

Allerede som guttunge viste Sigurd Haugdahl sin interesse for fart på hjul. En gang drog og slet han, sammen med noen kamerater, to vogner opp en bratt bakke ved Tiller. De bandt vognene sammen og satte utfor i en svimlende fart. Etter kraftig advarsel fra den strenge fader fristet ikke dette til gjentakelse. Det var heller ikke med foreldrenes samtykke da han noen år senere anskaffet seg en fartsinnretning som kaltes sykkel.

Sigurd Haugdahl var 19 år da han forlot Norge, var innom Liverpool i England og kom til New -York i USA den 7. juli 1910. Før han reiste hadde han vært to år i snekkerlære hos snekkermester Tiller i Levanger, og det var kanskje på dette område han håpet på en yrkeskarriere i det nye landet. Slik skulle det ikke gå. Sigurd var nok en teknisk begavelse. Flere av racerbilene, som han ble så berømt med, bygget han selv.

Hell og uhell

Fra New York reiste han til St. Peter i Minnesota, der han hadde sin onkel Sefanias (Sam) Haugdahl. Han slo seg ned i Albert Lea hvor han fikk jobb i et maskinfirma. Omkring 1912 bygde Haugdahl et maskineri som han kalte snøsykkel. Det var en farkost med smale ski på hver side av bakhjulene som hadde pigger. Under styret var det en framski. Drivkrafta var en Indian motorsykkelmotor. Med denne doningen oppnådde han en toppfart på ca. 70 miles i timen (ca. 112 km). Omtrent på samme tid debuterte Sigurd Haugdahl som racerkjører og i første omgang på motorsykkel. Da motorsykkelen var anskaffet, frydet han seg over farten han oppnådde og fikk snart store tanker om seg selv som hurtigkjører. Det første kappløpet var et veddemål med en annen ung norsk amerikaner, Haldor Nestvold, som også hadde motorsykkel samt litt trening i hurtigkjøring. Løpet ble Sigurd Haugdahls første laurbær, han vant, men forteller i et intervju, at ham måtte betale nokså dyrt for seieren. Det gikk

varmt for seg, bokstavelig, motoren ble så opphetet at Sigurd fikk brannsår på ene foten og et uutslettelig merke som minne om sin første bedrift som racerkjører, samt sju rolige uker som følge av skaden. Sigurd gjorde det bra som hurtigkjører på motorsykkel og vant flere stevner i Midtvesten.

Hans karriere med racerbil begynte egentlig i 1913-14 da han anskaffet seg en gammel Ford som han bygde om og flikket på. Sommeren 1914 var han med i sitt første veddeløp med Forden da han prøvde lykken på et stevne i Jova City. Det gikk ikke bra. "Crank-sjæftet" brakk. Men han reddet litt av selvtilliten med motorsykkelen som han hadde med. Av 14 deltakere i motorsykkelraset ble han nr. to i to løp og fikk såpass premie at det rakk til å fikse opp gammel-forden og litt til. I Mitchell deltok Sigurd i et race som gikk over to dager og vant der alle løp og en samlet premie på 775 dollars. Dette ga blod på tann og i året som fulgte kjørte han med både hell og uhell. Sin første rekord satte han på 1 engelsk mil. Den var på ett minutt og åtte sekunder og var ny Minnesotarekord. Han var utsatt for div. brekk og velt.

Dette er en av racerbilene Sigurd Haugdahl kjørte i 1928

Mest alvorlig var det i Peoria, Illinois, der han kjørte ut av banen, over en jordbanke og laget et dramatisk velt. Da havnet han på sykehuset i bevistløs tilstand og var sjaber i flere måneder etter denne farten. Da tenkte han å legge opp racerkjøringa, men ved referater og bilder i aviser og blad var navnet Sig. Haugdahl blitt kjent viden om. Påtrykket og fristelsen ble for stor. Høsten 1916, under den årlige statsutstilling i Albert Lea, meldte Sigurd seg på i fire løp og seiret i alle. Dermed var det gjort, han sluttet seg til Det Internasjonale Motor-konkurranse-forbund, (CIM (A)), som var navnet på datidens racerforbund i U.S.A. Forbundet arrangerte motorrace nesten over alt der det ble holdt statsutstillinger - fra Canada i nord, Minnesota og Dakota til Texas og de østlige delene av USA og Sig. var populær og høyt skattet deltaker i de fleste løpene.

Verdensmester og verdensrekord

I perioden 1919 til 1924 og fra 1927 til 1931 var Sigurd Haugdahl verdensmester i terrengbanekjøring (dirt track) I denne perioden kjørte han flere bilmerker, T-Ford, Mercer, Maxwell, to modeller Buick, Essex, Brisco, Fiat og en Miller Sigurd betraktet Maxwell, Miller og Fiat som de beste. Vinteren 1916 oppholdt han seg for det meste i Fort Worth, Texas, hvor han bygde om Maxwellen til racerbil. Med denne kjørte han på flere baner, satte rekorder og ble betraktet som en av verdens hurtigste racerbilkjørere. I 1918 gjorde Sigurd et virkelig varp. En oljemillionær i Texas hadde en Fiat i 20.000 dollarklassen, men han giddet ikke sette seg inn i alle dens finesser og solgte bilen til Sigurd for 750 dollar. Han bygde om bilen etter eget skjønn og med sine 235 hestekrefter var Fiaten den sterkeste bilen samme hvor han kom og han satte banerekorder og slo sine konkurrenter på alle banene han deltok på.1922 var et stort år for Sigurd Haugdahl. Han hadde bestemt seg for å bygge en bil som hadde kapasitet til å slå den da så berømte Tommy Miltons verdensrekord på 156 Miles i timen. Han valgte seg motor på 250 hestekrefter fra en Wisconsin flymaskin. Han bygde på nybilen mellom løpene. Den var 16 fot fra radiator til hale og 20 tommer brei og fikk navnet "Wisconsin Spesial". Før hadde han slått konkurrentene med Fiaten. Wisconsin Spesial ble enda raskere. Den 18. februar drog han til Jacksonville Beach i Florida. Banen der var en strandbredd ved fjære sjø, ca. 20 mil lang og et par hundre fot brei med fin kompakt sand. Når sjøvannet gikk tilbake og sola steikte på sanden ble sanden hard som stein. Visstnok den eneste bane i sitt slag i hele verden, forteller Sigurd i intervju med Decorah-Posten samme året. I dette forsøket klarte han vel 159 Miles i timen, altså uoffisiell verdensrekord. Men Sigurd var ikke helt fornøyd med bilen. Han endret luftinntaket ved å åpne fronten på bilen og gjorde andre små endringer. Den 6. april 1922 ble en merkedag i motorsportens historie, da satte Sigurd sin fenomenale verdensrekord på 180,27 Miles i timen. (ca 290 km). Dette skjedde altså på verdens mest berømte racerbane, Daytona Beach i Florida. Frank Lockhart, som var en av 20-årenes fremste racerkjørere, var en god venn av Sigurd Haugdahl. Sigurds datter, Margareth Louise Cox, som har gitt verdifulle opplysninger til denne artikkelen, forteller at også Lockhart strebet etter å sette verdensrekord på terrengbane og at han i denne forbindelse arbeidet sammen med Sigurd. Det første forsøket ble gjort i 1928, men Lockhart mistet kontrollen og for ut i vannet. Han forsøkte på nytt noen måneder senere, men ignorerte råd fra bl. a. Sigurd om at han måtte skifte dekk

på bakhjulene etter det første løpet. Men Lockhart kjørte med slitte dekk og det kostet ham livet.

Her er Sigurd Haugdahl fotografert i Wisconsin Special som han såtte sin fenomenale verdensrekord med.

Margareth Louise forteller:

"Jeg satt i en bil sammen med moren min på stranda. Lockhart krasjet rett framfor vår bil og mor var den første som kom fram til Lockharts bil".

I 1929 var det en engelskmann, major Henry Segrave, som hadde rekorden på landbane, 231,36 Miles i timen. Segrave var også racerbåtkjører og strebet etter å bli rekordinnehaver både til lands og på vann. Sigurd installerte motoren i hans nye båt, Miss England, og han var hans mekaniker i flere løp i Amerika. Segrave klarte ikke å sette rekord til vanns før han kom tilbake til England. Da ble han den første som hadde verdensrekorden både på vann og land. For dette ble han slått til ridder, Sir Henry. Sigurd Haugdahl gjorde sin siste opptreden som racerkjører på landbane ved State Fair-løpene i 1936 med en Miller Spesial.

Allsidig og iderik

Mens familien bodde i Daytona Beach arbeidet Sigurd i en maskinforretning. I juni 1938 flyttet de til Jacksonville i Florida hvor han også fikk arbeid i en anerkjent maskinforretning. Under siste verdenskrig var han i tjeneste hos en forretningsmann, Mr. Lovett, som foruten dagligvareforretninger

både i Florida og Georgia, også eide et frukt- og dampskipskompani. Sigurds jobb var bl. a. å reparere dieselmotorer. Blant kompaniets båter var det mange gamle krigsskip fra første verdenskrig som var omgjort til å frakte bananer fra Cuba og Sør-Amerika. En gang måtte Sigurd til Cuba for å reparere en av båtene. Da var familien redd for at båten skulle bli torpedert av tyske ubåter. Dette skjedde nemlig med et britisk skip i de samme farvann. Foruten veddeløpskjøring var Sigurd Haugdahl knytta til bil- og oljebransjen. Der var han også for det meste beskjeftiget etter at han slutta som veddeløpskjører. Han var ekspert på bil og mekanikk, iderik og oppfinnsom. I 1948 konstruerte han ei pumpe, beregnet på bruk i bilindustrien, som han søkte patent på. Venner av Haugdahl var interessert i prosjektet og var villig til å investere i det. Det samme med et sveitsisk bilgummifirma i Indiana. Kort tid etter at de siste papira i patentsøknaden var innsendt i 1950, ble Sigurd Haugdahl rammet av hjerneslag. Et advokatfirma prøvde fire år senere å ta opp saken om patentet, men lykkes ikke.

Norgestur oppgis

Suksessen på veddeløpsbanen i 1920 åra gjorde at han kunne legge seg opp litt penger. I 1930 hadde han spart såpass at han planla å avlegge heimlandet et besøk, men så mistet han plutselig alt, da hans bank var en av de som røk overende i det store krakket i USA. Da han snakka om norgesbesøk ga han uttrykk for at han godt kunne tenke seg å ta med racerbilen over for å prøve den på isen. Det var sikkert Leksdalsvatnet og isen der han hadde i tankene. Hjerneslaget gjorde Sigurd Haugdahl til invalid og planene om en norgestur måtte oppgis for godt. Etter sykehusopphold kom han heim og kom seg etter hvert såpass at han kunne leve et brukbart liv. I slutten av 1969 fikk han et nytt slag og døde 2. februar 1970 i sin heim i Jacksonville, Florida, 79 år gammel.

Etter hans døde skrev avisa St. Paul Dispatch bl. a.: "Sigurd Haugdahl, en norsk terrengbaneracerkjører som en gang kunne rose seg av å holde rekorder på hver bane han og hans bil hadde vært på. - han var en av toppfigurene i Minnesota State-Fair-racene gjennom terrengbaneracenes glanstid.

- I tre år hersket han som konge av all terreng-banekjøring". Sigurd Haugdahl ble i 1926 gift med Margrethe Elisabeth Bevan fra Joilet, Illinois. Hun var av irsk familie. Hans alvorlige sykdom fikk selvsagt negativ betydning for familieøkonomien. Fru Margrethe ga imidlertid ikke opp, men tok skolegang og utdannet seg til sykepleier og fungerte som sådan i flere år.

Sigurd Haugdahl hadde en hobby som nok gjorde den lange sykdomstida noe lettere, nemlig: Kortspill. Fru Margrethe Haugdahl besøkte Norge og Verdal, sammen med noen av hans slektninger, i 1971. Margrethe og Sigurd fikk fire barn og elleve barnebarn.

Familien fotografert i 1945. Foran Margrethe Elisabeth og Sigurd Haugdahl. Bak: Sigurd William, f. 1927, Margareth Louise, f. 1929 og Elisabeth Anne, f 1932. Den yngste, Erik James, f. 1946 er således ikke med på dette familiebildet.

Kilder:

Diverse avisutklipp

Notater fra Sig. Haugdahls datter Margareth Cox

Slektninger i Verdal

Hodalsætta av Kjell Saxvik.