Sigurd Haugdahl

Utdrag fra Verdal historielags skrifter : årbok. 1997 Vol. 24

Sigurd Haugdahl - Verdaling som ble verdensberømt racerkjører

Av Morten Veimo

En begynner med å gjengi overskrifta i et avisutklipp fra 1922: "SIG. HAUGDAHL SÆTTER VERDENSREKORD MED AUTOMOBIL. 290 kilometer i timen."

Denne overskrifta er nesten historia om Sigurd Haugdahl i et nøtteskall. Samtidig med dette hadde han verdensrekordene for samtlige distanser, fra 1 til 10 engelske mil, som var vanlige i veddeløpskjøring den gangen. Rekorden som offisielt lydde på 180,27 engelske mil i timen

var fenomenal. Dette skjedde sjølsagt i Amerika. Den norsk-amerikanske avisa Skandinaven nevner Haugdahl som "grassatkjører", og i U.S.A. visste alle veddeløps-interesserte hvem Sig. var. I flere av USAs stater ble det holdt årlige statsutstillinger og motorracene var ofte lagt til disse markedene.

Sigurd Olsen Haugdahl ble født 10. januar 1891 på gården Tiller Nedre i Leksdalen. Foreldrene var tidligere lærer i Leksdalen, Ole S. Haugdahl og hustru Lovise, født Langli.

Sigurd Haugdahl, fotografert hos A. Røske, Trondheim, like før han emigrerte

Allerede som guttunge viste Sigurd Haugdahl sin interesse for fart på hjul. En gang drog og slet han, sammen med noen kamerater, to vogner opp en bratt bakke ved Tiller. De bandt vognene sammen og satte utfor i en svimlende fart. Etter kraftig advarsel fra den strenge fader fristet ikke dette til gjentakelse. Det var heller ikke med foreldrenes samtykke da han noen år senere anskaffet seg en fartsinnretning som kaltes sykkel.

Sigurd Haugdahl var 19 år da han forlot Norge, var innom Liverpool i England og kom til New -York i USA den 7. juli 1910. Før han reiste hadde han vært to år i snekkerlære hos snekkermester Tiller i Levanger, og det var kanskje på dette område han håpet på en yrkeskarriere i det nye landet. Slik skulle det ikke gå. Sigurd var nok en teknisk begavelse. Flere av racerbilene, som han ble så berømt med, bygget han selv.

Hell og uhell

Fra New York reiste han til St. Peter i Minnesota, der han hadde sin onkel Sefanias (Sam) Haugdahl. Han slo seg ned i Albert Lea hvor han fikk jobb i et maskinfirma. Omkring 1912 bygde Haugdahl et maskineri som han kalte snøsykkel. Det var en farkost med smale ski på hver side av bakhjulene som hadde pigger. Under styret var det en framski. Drivkrafta var en Indian motorsykkelmotor. Med denne doningen oppnådde han en toppfart på ca. 70 miles i timen (ca. 112 km). Omtrent på samme tid debuterte Sigurd Haugdahl som racerkjører og i første omgang på motorsykkel. Da motorsykkelen var anskaffet, frydet han seg over farten han oppnådde og fikk snart store tanker om seg selv som hurtigkjører. Det første kappløpet var et veddemål med en annen ung norsk amerikaner, Haldor Nestvold, som også hadde motorsykkel samt litt trening i hurtigkjøring. Løpet ble Sigurd Haugdahls første laurbær, han vant, men forteller i et intervju, at ham måtte betale nokså dyrt for seieren. Det gikk

varmt for seg, bokstavelig, motoren ble så opphetet at Sigurd fikk brannsår på ene foten og et uutslettelig merke som minne om sin første bedrift som racerkjører, samt sju rolige uker som følge av skaden. Sigurd gjorde det bra som hurtigkjører på motorsykkel og vant flere stevner i Midtvesten.

Hans karriere med racerbil begynte egentlig i 1913-14 da han anskaffet seg en gammel Ford som han bygde om og flikket på. Sommeren 1914 var han med i sitt første veddeløp med Forden da han prøvde lykken på et stevne i Jova City. Det gikk ikke bra. "Crank-sjæftet" brakk. Men han reddet litt av selvtilliten med motorsykkelen som han hadde med. Av 14 deltakere i motorsykkelraset ble han nr. to i to løp og fikk såpass premie at det rakk til å fikse opp gammel-forden og litt til. I Mitchell deltok Sigurd i et race som gikk over to dager og vant der alle løp og en samlet premie på 775 dollars. Dette ga blod på tann og i året som fulgte kjørte han med både hell og uhell. Sin første rekord satte han på 1 engelsk mil. Den var på ett minutt og åtte sekunder og var ny Minnesotarekord. Han var utsatt for div. brekk og velt.

Dette er en av racerbilene Sigurd Haugdahl kjørte i 1928

Mest alvorlig var det i Peoria, Illinois, der han kjørte ut av banen, over en jordbanke og laget et dramatisk velt. Da havnet han på sykehuset i bevistløs tilstand og var sjaber i flere måneder etter denne farten. Da tenkte han å legge opp racerkjøringa, men ved referater og bilder i aviser og blad var navnet Sig. Haugdahl blitt kjent viden om. Påtrykket og fristelsen ble for stor. Høsten 1916, under den årlige statsutstilling i Albert Lea, meldte Sigurd seg på i fire løp og seiret i alle. Dermed var det gjort, han sluttet seg til Det Internasjonale Motor-konkurranse-forbund, (CIM (A)), som var navnet på datidens racerforbund i U.S.A. Forbundet arrangerte motorrace nesten over alt der det ble holdt statsutstillinger - fra Canada i nord, Minnesota og Dakota til Texas og de østlige delene av USA og Sig. var populær og høyt skattet deltaker i de fleste løpene.

Verdensmester og verdensrekord

I perioden 1919 til 1924 og fra 1927 til 1931 var Sigurd Haugdahl verdensmester i terrengbanekjøring (dirt track) I denne perioden kjørte han flere bilmerker, T-Ford, Mercer, Maxwell, to modeller Buick, Essex, Brisco, Fiat og en Miller Sigurd betraktet Maxwell, Miller og Fiat som de beste. Vinteren 1916 oppholdt han seg for det meste i Fort Worth, Texas, hvor han bygde om Maxwellen til racerbil. Med denne kjørte han på flere baner, satte rekorder og ble betraktet som en av verdens hurtigste racerbilkjørere. I 1918 gjorde Sigurd et virkelig varp. En oljemillionær i Texas hadde en Fiat i 20.000 dollarklassen, men han giddet ikke sette seg inn i alle dens finesser og solgte bilen til Sigurd for 750 dollar. Han bygde om bilen etter eget skjønn og med sine 235 hestekrefter var Fiaten den sterkeste bilen samme hvor han kom og han satte banerekorder og slo sine konkurrenter på alle banene han deltok på.1922 var et stort år for Sigurd Haugdahl. Han hadde bestemt seg for å bygge en bil som hadde kapasitet til å slå den da så berømte Tommy Miltons verdensrekord på 156 Miles i timen. Han valgte seg motor på 250 hestekrefter fra en Wisconsin flymaskin. Han bygde på nybilen mellom løpene. Den var 16 fot fra radiator til hale og 20 tommer brei og fikk navnet "Wisconsin Spesial". Før hadde han slått konkurrentene med Fiaten. Wisconsin Spesial ble enda raskere. Den 18. februar drog han til Jacksonville Beach i Florida. Banen der var en strandbredd ved fjære sjø, ca. 20 mil lang og et par hundre fot brei med fin kompakt sand. Når sjøvannet gikk tilbake og sola steikte på sanden ble sanden hard som stein. Visstnok den eneste bane i sitt slag i hele verden, forteller Sigurd i intervju med Decorah-Posten samme året. I dette forsøket klarte han vel 159 Miles i timen, altså uoffisiell verdensrekord. Men Sigurd var ikke helt fornøyd med bilen. Han endret luftinntaket ved å åpne fronten på bilen og gjorde andre små endringer. Den 6. april 1922 ble en merkedag i motorsportens historie, da satte Sigurd sin fenomenale verdensrekord på 180,27 Miles i timen. (ca 290 km). Dette skjedde altså på verdens mest berømte racerbane, Daytona Beach i Florida. Frank Lockhart, som var en av 20-årenes fremste racerkjørere, var en god venn av Sigurd Haugdahl. Sigurds datter, Margareth Louise Cox, som har gitt verdifulle opplysninger til denne artikkelen, forteller at også Lockhart strebet etter å sette verdensrekord på terrengbane og at han i denne forbindelse arbeidet sammen med Sigurd. Det første forsøket ble gjort i 1928, men Lockhart mistet kontrollen og for ut i vannet. Han forsøkte på nytt noen måneder senere, men ignorerte råd fra bl. a. Sigurd om at han måtte skifte dekk

på bakhjulene etter det første løpet. Men Lockhart kjørte med slitte dekk og det kostet ham livet.

Her er Sigurd Haugdahl fotografert i Wisconsin Special som han såtte sin fenomenale verdensrekord med.

Margareth Louise forteller:

"Jeg satt i en bil sammen med moren min på stranda. Lockhart krasjet rett framfor vår bil og mor var den første som kom fram til Lockharts bil".

I 1929 var det en engelskmann, major Henry Segrave, som hadde rekorden på landbane, 231,36 Miles i timen. Segrave var også racerbåtkjører og strebet etter å bli rekordinnehaver både til lands og på vann. Sigurd installerte motoren i hans nye båt, Miss England, og han var hans mekaniker i flere løp i Amerika. Segrave klarte ikke å sette rekord til vanns før han kom tilbake til England. Da ble han den første som hadde verdensrekorden både på vann og land. For dette ble han slått til ridder, Sir Henry. Sigurd Haugdahl gjorde sin siste opptreden som racerkjører på landbane ved State Fair-løpene i 1936 med en Miller Spesial.

Allsidig og iderik

Mens familien bodde i Daytona Beach arbeidet Sigurd i en maskinforretning. I juni 1938 flyttet de til Jacksonville i Florida hvor han også fikk arbeid i en anerkjent maskinforretning. Under siste verdenskrig var han i tjeneste hos en forretningsmann, Mr. Lovett, som foruten dagligvareforretninger

både i Florida og Georgia, også eide et frukt- og dampskipskompani. Sigurds jobb var bl. a. å reparere dieselmotorer. Blant kompaniets båter var det mange gamle krigsskip fra første verdenskrig som var omgjort til å frakte bananer fra Cuba og Sør-Amerika. En gang måtte Sigurd til Cuba for å reparere en av båtene. Da var familien redd for at båten skulle bli torpedert av tyske ubåter. Dette skjedde nemlig med et britisk skip i de samme farvann. Foruten veddeløpskjøring var Sigurd Haugdahl knytta til bil- og oljebransjen. Der var han også for det meste beskjeftiget etter at han slutta som veddeløpskjører. Han var ekspert på bil og mekanikk, iderik og oppfinnsom. I 1948 konstruerte han ei pumpe, beregnet på bruk i bilindustrien, som han søkte patent på. Venner av Haugdahl var interessert i prosjektet og var villig til å investere i det. Det samme med et sveitsisk bilgummifirma i Indiana. Kort tid etter at de siste papira i patentsøknaden var innsendt i 1950, ble Sigurd Haugdahl rammet av hjerneslag. Et advokatfirma prøvde fire år senere å ta opp saken om patentet, men lykkes ikke.

Norgestur oppgis

Suksessen på veddeløpsbanen i 1920 åra gjorde at han kunne legge seg opp litt penger. I 1930 hadde han spart såpass at han planla å avlegge heimlandet et besøk, men så mistet han plutselig alt, da hans bank var en av de som røk overende i det store krakket i USA. Da han snakka om norgesbesøk ga han uttrykk for at han godt kunne tenke seg å ta med racerbilen over for å prøve den på isen. Det var sikkert Leksdalsvatnet og isen der han hadde i tankene. Hjerneslaget gjorde Sigurd Haugdahl til invalid og planene om en norgestur måtte oppgis for godt. Etter sykehusopphold kom han heim og kom seg etter hvert såpass at han kunne leve et brukbart liv. I slutten av 1969 fikk han et nytt slag og døde 2. februar 1970 i sin heim i Jacksonville, Florida, 79 år gammel.

Etter hans døde skrev avisa St. Paul Dispatch bl. a.: "Sigurd Haugdahl, en norsk terrengbaneracerkjører som en gang kunne rose seg av å holde rekorder på hver bane han og hans bil hadde vært på. - han var en av toppfigurene i Minnesota State-Fair-racene gjennom terrengbaneracenes glanstid.

- I tre år hersket han som konge av all terreng-banekjøring". Sigurd Haugdahl ble i 1926 gift med Margrethe Elisabeth Bevan fra Joilet, Illinois. Hun var av irsk familie. Hans alvorlige sykdom fikk selvsagt negativ betydning for familieøkonomien. Fru Margrethe ga imidlertid ikke opp, men tok skolegang og utdannet seg til sykepleier og fungerte som sådan i flere år.

Sigurd Haugdahl hadde en hobby som nok gjorde den lange sykdomstida noe lettere, nemlig: Kortspill. Fru Margrethe Haugdahl besøkte Norge og Verdal, sammen med noen av hans slektninger, i 1971. Margrethe og Sigurd fikk fire barn og elleve barnebarn.

Familien fotografert i 1945. Foran Margrethe Elisabeth og Sigurd Haugdahl. Bak: Sigurd William, f. 1927, Margareth Louise, f. 1929 og Elisabeth Anne, f 1932. Den yngste, Erik James, f. 1946 er således ikke med på dette familiebildet.

 

Kilder:

Diverse avisutklipp

Notater fra Sig. Haugdahls datter Margareth Cox

Slektninger i Verdal

Hodalsætta av Kjell Saxvik.

Sigurd Haugdahl dro til USA og ble verdens raskeste

Sigurd Olson Haugdahl ble født på Granholt under gården Tiller Nordre i Leksdal i 1891. Han var nest eldst i en søskenflokk på sju. Hans far Ole Sivertsen Haugdahl jobbet som lærer ved Leksdal nordre omgangsskole, mens hans mor Lovise sørget for husholdningen og logistikken med barna hjemme.

Sigurd ønsket nok tidlig å utforske mulighetene som fantes utenfor Leksdal og Verdal. Allerede som 19-åring emigrerte han til Amerika sammen med sin onkel og bosatte seg i den lille byen Albert Lea i Minnesota. Haugdahl var særdeles interessert i alt som var motordrevet, og allerede to år etter at han kom til statene startet han i sin første konkurranse – på is – med en spesialtilpasset Indian motorsykkel.

Etter å ha rast fra seg på Minnesotas islagte innsjøer flyttet leksdalingen fokuset fra å konkurrere med motorsykkel til bil. I 1918 begynte han å kjøre billøp på grusbaner og vant samme året hovedmesterskapet i den etter hvert så berømte IMCA-serien (International Motor Contest Assosiation).

Sigurd Haugdal bak rattet på en av sine mange biler.  FOTO: SILODROME.COM
Sigurd Haugdal bak rattet på en av sine mange biler. FOTO: SILODROME.COM
Sig. Haugdahl med sin selvbygde «Wisconsin Special» etter fartstriumfen på Daytona Beach i Florida i 1922.  FOTO: FRANKIEFLOOD.BLOGSPOT.NO
Sig. Haugdahl med sin selvbygde «Wisconsin Special» etter fartstriumfen på Daytona Beach i Florida i 1922. FOTO: FRANKIEFLOOD.BLOGSPOT.NO

Han ble kalt «The flying Norwegian», har seks amerikanske mesterskapstitler på rad, satte fartsrekord med sin selvbygde «Wisconsin Special» på Daytona og bygde verdens første menneskestyrte rakettbil.

Suksessen ga mersmak

Suksessen på de amerikanske grusbanene med forskjellige bilmerker og biltyper som Mercer og Fiat, ga mersmak for unge Haugdahl. I 1921 bestemte han seg for å bygge sin egen bil som kunne hamle opp med de aller beste i den sterkt voksende AAA/USAC-serien (American Automobil Assiocaiation/United States Auto Club) for motorsterke biler.

Og selvfølgelig siktet leksdalingen skyhøyt. Han flagget tidlig at han både skulle vinne mesterskapstittelen og knuse alle tidligere verdensrekorder for hastighet målt på landjord.

Resultatet av denne ville satsingen ble «Sig. Haugdahls Wisconsin special», en dråpeformet aluminiumsbil på 4.88 meter med en sekssylindret flymotor på 250 hestekrefter – koblet direkte til bakakslingen.

Utformingen av Wisconsin Spesial var en særdeles iøynefallende affære med oval hai-grill, varmeventiler på undersiden av karosseriet og med et eksosanlegg i beste Spitfire-stil og toppet med en bitte liten skalk av en frontrute.

Sig. Haugdahl fra Leksdalen er en av de allers største legendende innen amerikansk motorsport. FOTO: FRANKIEFLOOD.BLOGSPOT.NO

Målt til 289 km/t

7. april 1922 rullet Sig. Haugdal sin «Wisconsin special» ut på Daytona Beach og startet bilens flymotor med et dundrende leven foran et ellevilt publikum. Sigurd hadde et mål for øye: Å knuse alle tidligere fartsrekorder.

Under oppvarmingen av bilen hadde han et filmteam på slep, og da startskuddet gikk virvlet adskillige kvadratmeter med sand opp bak de centimetertynne dekkene på bilen.

Vel i mål viste alle tidtakersystemene at Sig. Haugdahl og hans «Wisconsin special» hadde kjørt i 289 kilometer i timen – en fartsrekord som var nesten 39 kilometer i timen raskere enn den gjeldende verdensrekorden.

Problemet var bare at Sigurd var medlem i «feil» motorsportklubb. Han fikk aldri anerkjent rekorden som en offisiell verdensrekord, da han ikke var medlem av American Automobile Association, – men derimot av rivalen IMCA, og reglene var slik at det kun var AAA som skulle godkjenne alle rekorder.

Men alle som drev med motorsport visste hvilken utrolig hastighet «Wisconsin special» hadde levert på Daytona Beach. Ingen ny verdensrekord ble derfor heller ikke registrert før 289 km/t ble passert – og det skjedde først ti år senere.

Et filmteam fulgte Sigurd Haugdahl under rekordforsøket på Daytona Beach i 1922. FOTO: SILODROME.COM

Fortsatte oppgraderingene

Sig. Haugdal slo seg til ro med at han hadde bygget verdens raskeste bil, men gjorde stadig forbedringer på sin «Wisconsin special». Han presenterte stadig bilen i oppgradert versjon – gjerne med en liten forbedring som gjorde den ennå litt råere for hver gang den ble presentert. I 1924 og 1925 kjørte Haugdahl mesteparten av tiden på Ascot-banen i California, men i 1926 vendte han tilbake til midt-vesten for å dra i havn den ettertraktede IMCA National Championchip-pokalen.

Noe han også gjorde til gagns. Han vant tittelen seks år på rad mellom 1927 og 1932. Innimellom å parkere konkurrentene med sin «Wisconsin special», tenkte leksdalingen ellers også utenfor boksen. Han kalte seg fyrverkeriekspert og reiste Amerika rundt for å lage spektakulære bilshow. I 1932 inneholdt dette showet verdens første menneskestyrte rakettbil – selvsagt også bygget av Sigurd selv.

Den 17. juni i 1932 ble han den aller første i verden som satt bak rattet på en rakettdrevet bil. Stuntet, som ble særdeles vellykket, skjedde på Bo Sterns Speedway i Wichita, Kansas – til ellevill jubel blant både publikum, motorsportentusiaster og amerikanske medier.

Sigurd Haugdahl poserer på Daytona Beach med sin selvkonstruerte Wisconsin Special. FOTO: WWW.JALOPYJOURNAL.COM/

Trappet ned kjøringen

Etter denne turneen trappet Sigurd ned kjøringen, og holdt seg til den såkalte midget-serien til han pensjonerte seg som kjører tidlig i 1934. Men den lynraske leksdalingen ga seg slett ikke med motorsport etter dette. Daytona Beach Elks Club arrangerte en mengde rekordforsøksløp i årene mellom 1920 og 1934, men i 1935 ble rekordforsøkene flyttet til Bonneville Salt Flars i Utah. Dette likte naturlig nok Daytona Beach-arrangøren svært dårlig, og måtte tenke nytt for å holde på publikum.

Løsningen ble et eget billøp på Daytona Beach, og Sigurd Haugdahl var mannen som ble spurt om å organisere baneløpet på en bane han selv skulle få tegne. Førstepremien ble satt til 5000 dollar og fristet en hel haug med datidens aller mest kjente og beste racersjåfører til løpet. Publikum kom i hopetall, men det viste seg at banen var svært uegnet til racerbilløp – i alle fall etter at publikum «kappet» svingene, og trakk inn på banen.

Løpet ble stoppet etter at 75 av de totalt 78 rundene var kjørt. Etter oppstartsfadesen diskuterte Haugdahl nye muligheter med Daytona Beach Elks Club-eieren William France Senior, og sammen med tunge sponsorer fikk de organisert et nytt løp i 1937.

Dette løpet brakte langt mer suksess enn det første, men ga ikke det store overskuddet til arrangørene. Haugdahl organiserte ikke flere løp, men William France brukte derimot erfaringen fra dette løpet til senere å stifte NASCAR, som i dag er en av verdens mest populære motorsports-grener.

Stolt historie

Sig. Haugdal var en foregangsmann i amerikansk bilsport slik vi kjenner den i dag. I en teknisk verden som utviklet seg i nesten samme rasende tempo som sporten selv, ble Haugdahl både lyttet til og høyt respektert av kommende generasjoner.

Haugdahl sovnet inn i 4. februar 1970–79 år gammel i sitt hjem i Jacsonville i Florida.

Bilen han bygget–den legendariske «Wisconsin special»–ruller fortsatt på amerikanske racingbaner og utstillinger. Bilen representerer en stolt historie fra en tid som aldri kommer tilbake. Fra en tid hvor en ung lærersønn fra en husmannsplass i Leksdalen kunne bygge verdens raskeste bil og bli verdensberømt for sine ville påfunn og pågangsmot.

Artikkel og bilder fra Trønder-Avisa, utlånt med tillatelse fra Lars Lilleby Macedo/Trønder-Avisa.

Artikkel finner du her.