Sagnet om brua over Leksdalsvatnet

Leksdalsvatnet eller Figgissjór, var fra tidlig av en ferdselsåre for folket i Leksdalen og Haukåa da vegene var dårlige. På vinteren kunne man enkelt ferdes over vatnet. Det var vanlig å bruke ski eller gå til fots på den kaldeste vinteren. Når det stundet mot vår startet isen å tø opp - dette medførte flere drukningsulykker.

Sagnet sier at befolkningen i Haukåa som var størst befolket på den tiden smått om senn så behovet for en bro over vatnet. Olav Haraldsson hadde selv sett hvor tungvint det var med den veglause Klingen, som tvert over stengte av folket for resten av Verdalen.

Olav gav bøndene et tilbud om ei bru over vatnet og en veg i gjennom Klingen. Brua ville de ha og den skulle gå fra Buneslandet og tvert over vatnet og til Skjørholmen. Olav forlanget en betaling for dette fra folket. Han krevde et bukkeskinn fra hver bonde og det var en godtakbar pris for folket.

Byggingen ble igangsatt med møye og besvær, det var ei lang strekke de skulle over, omtrentlig en kvart landmil. I vikingtiden og middelalderen ble en bro bygget av tre, men bare på snevre steder.

Lengre broer måtte derfor ha brokar ute i elven eller bekken. Stein som byggemateriale var vanlig lenger syd i Europa, men ikke her. Derfor ble det anskaffet byggearbeidere som kunne mure til dømes, bygging av kirker. Her i Norden var tre byggematerialet, for det fantes det nok av. Derfor finnes det få byggverk av stein fra middelalderen i Norge. Broer av stein kom først i nyere tid, men brokar og brofester ble ofte anlagt på en «grunnmur» av stein. I Europa ellers var det mangel på skog og derfor måtte de bruke stein som byggemateriale.

Da brua var halvgjort var det ei kjærring som nektet å betale for seg. Olav følte seg snytt og stanset byggingen umiddelbart! Fra Bunes i dag går det ut ei grunne om lag 100 ut gjennom vatnet, og den har form som en veg.

Basert på «Frå gamal tid: Folkeminne frå Verdal av Anton Røstad
Segner um Heilag Olav