Flere hendinger i fløytinga i Leksdal

Verdal historielags skrifter : årbok. 1985 Vol. 11

I årboka for 1984 skrev jeg om fløytinga i Leksdalen og Figga. Det kunne vært mange hendinger og personer som var verd å berette om. Jeg skal her skrive om to hendinger som nær hadde endt tragisk, men som fikk en god utgang.

Jeg omtalte Alfred Ludvigsen som litt av en vågehals i fløytinga. Alfred var en fargerik og god forteller, og han hadde en frodig fantasi, når han fortalte om sine mange opplevinger gjennom livet. Om en god del bygde på fantasi, så var det likevel tilfelle at han hadde vært med på nokså mye, for jeg tror han likte utfordringer og spenning.

Jeg husker en gang snora hadde røket i flaggstanga på nabogården. Alfred bød seg til at han kunne gå opp og feste en ny. Den lengste stigen ble reist, og Alfred gikk opp så langt den rakk, festet snora og kløv ned igjen. Så vidt jeg kan huske var han da over 60 år. Jeg er ikke sikker på at det er så mange på tjue som kan gjøre det samme. Det må også nevnes at et par år seinere blåste stanga ned, og den viste seg å være kol råtten.

Alfred visste alt om alle, var snartenkt og kunne ha en sviende replikk hvis det var noen som ville more seg på hans bekostning. Men det var hendinger fra fløytinga jeg skulle skrive om. Det var under fløyting i Figga. Noen av karene sto ovenfor Holde fossen og snakket om en fløyterbas som hadde gått denne fossen med båt en gang, og syntes dette var litt av et vågestykke. Da Alfred hørte dette sa han at det kunne da også han gjøre.

Det ble til at fløyterbasen, som da var Løvert Hammer, gav ham tillatelse til å prøve dette. Under arbeidet var det vanlig at karene hadde ryggsekkene sine i båten. Når de nå hørte at Alfred skulle ut på fossetur var de alle og hentet sekkene sine. De regnet vel ikke dette som noen trygg lenger.

Alfred satte da utfor, men det var ikke så stor vannføring, og uheldigvis ble båten hengende fast på noen steiner utpå fossen. For å komme løs kastet han seg frami stamnen, men dette ble for mye, så båten tippet over og kom over rorskaren. Båten, årene og alle løse deler fløt videre nedover elva, men Alfred kom inn i en bakevje nedenfor fossen og kom seg ikke ut av den. Hadde ikke Lovert Hammer, som var en stor og svær kar, vasset ut og fått tak i ham med fløyterhaken, kunne det ha gått galt denne gangen. Han syntes nok det var ergerlig at båtturen skulle mislykkes, for han gikk, uten et ord, fann sykkelen sin og for heim til Kroken (Tillervold).

En annen gang det var nære på at det skulle gå riktig galt, var under fløytinga i Lundselva, ved Mauråsmyra. Det hadde blitt en tømmerbinding i elva der, som en del av fløyterne var i ferd med å rive. Da fikk Ludvig Marken en fot mellom to stokker og ble sittende fast, og det var umulig å få ham løs. Det kom mer og mer tømmer ovenfra og la seg for og demte opp elva så den steg og presset på, og det var fare for at hele bindingen skulle komme. Ludvig ropte da til de andre at de måtte ta øksa og hogge av foten. Men, som Arne Okstad fortalte, var ingen villig til å bruke øksa.

Under presset fra vatnet ovenfor ble det plutselig en liten bevegelse i tømmeret og foten løsnet. Da de fikk Ludvig i land, var det like før han svimte av. Harald Skatland som var fløyterbas da, brukte å ha et lite glass konjakk, til medisinsk bruk, i ryggsekken. Etter at de hadde fått i ham litt av dette kviknet han til etter hvert. Ludvig fortalte selv at han fikk fri resten av dagen og kunne gå heim. Han kunne og huske at det var nokså trangt i støvelen de første dagene etter dette, men det var ikke snakk om å gå til lege for å få undersøkt om noe var knust.

Ludvig Marken var med i fløytinga i mange år og var en vant og god fløyter, men selv den beste kunne bli ute for uhell. Som før nevnt kunne det vært mange flere hendinger å berette om, men dette får klare seg for denne gang.

Fra Verdal historielags
skrifter 11 - 1985
Alfr ed Ludviksen var litt av en vågehals, og likte utfordringer.

Fra Verdal historielags
skrifter 11 - 1985
Ludvig Marken var en solid fløyter, og var med i elva i mange år.